Svalbardbloggen: Motivasjonen

Det er kaldt. Helt inn i margen. Isrosene brenner seg fast i kinnene, og frostrøyken er så tett som tåke. Det er tidlig mars på Marthabreen og solen er sakte på vei tilbake over horisonten. Kanskje er det kulden og vinden som gjør oss utsatt, kanskje er det bare det at vi ønsker å bli bitt. Bitt av polarbasillen, skadet for livet. De sier at alle som har vært på Svalbard blir hektet. Bare må reise tilbake, igjen og igjen og igjen.

Og da vi bygget vei over Marthabreen ble vi alle kraftig rammet. Hodestups forelsket i disse fjellene som brisket seg i tusen nyanser av blått med det grønne nordlyset flakkende over himmelen. Vi ble betatt av isolasjonen og utfordringen, motstanden og det utilnærmelige. Kontrasten mellom kald og tørr vinter, og litt mindre kald og våt sommer. Kontrasten mellom fossende smeltevann i bresprekker, og fjelltopper som akkurat greier å stikke hodet opp av tåken. Og noen ble også veldig betatt av den karslige Klondike-stemningen på Karlsberger Pub etter endt skiftperiode.

Når vi nærmet oss ferdig med Lunckefjell-utbyggingen høsten 2013 var det noen sentimentale mantra som gikk igjen på anlegget; «vi kommer aldri til å jobbe på et så fint anlegg igjen», «vi kommer aldri til å jobbe i så fin natur igjen», «nå må vi hjem og slåss med kø og trafikk og fandens oldemødre»…

Men plutselig traff vi en kar fra Kartverket som var på besøk i Svea. Han skulle i gang med et prosjekt i Ny-Ålesund. Og den største ubekreftede myten på Svalbard er at Ny-Ålesund er den fineste plassen på øyen. Slik ble det til at vi visste hvor vi skulle reise videre.

Vinteren 2014 kom anbudspapirene ut på Kartverket sitt Geodetiske Jordobservatorium, vi bydde oss frem som best vi kunne, og plutselig var kontrakten signert.

Nå er vi i forberedelsene. Spinner i startgropen. Veidekke Arctic har funnet frem vinterhabitten, klare for nye eventyr. Svalbard: vi har savnet deg og vi håper du tar like godt i mot oss som du gjorde sist.