Skip to main content

​Å sette pris på noe – en filosofisk refleksjon

Blogginnlegg   •   jan 29, 2018 13:20 CET

Henrik Syse er filosof og forfatter

Av Henrik Syse, forsker og filosof

Ifølge Oscar Wilde er en kyniker en som vet prisen på alt, men som ikke kjenner verdien av noe. Det motsatte er neppe bra heller: å være spesialist på verdier, men fullstendig glemme at ting også har en pris.

Vi vet alle at en tings verdi langt kan overgå den fysiske prisen man betaler for den. En tur i skogen, en lesestund med en god bok, en kveld i teatret, og ikke minst det å hjelpe noen som har det tøft – alt dette gir opplevelser av mening og lykke som ikke står i noe rimelig forhold til hva det koster i penger eller materielle ressurser.

Et godt uttrykk som omfatter både Oscar Wildes «pris» og hans begrep om «verdi», er det velkjente «å sette pris på noe». På engelsk kalles det «appreciate», og det kan brukes som både et etisk og et materielt begrep. Etisk handler det om å være glad for eller glad i noe – eller noen – eller å anerkjenne noe som godt. I materiell forstand handler det om å finne den rette, pengebaserte pris – det være seg for et hus, en bok, en bil eller et arvestykke.

De fleste vil være enige om at ordets første betydning er den menneskelig og sosialt sett viktigste. Ja, kanskje den andre i siste instans kan reduseres til den første?

Filosofen og teologen Augustin holdt nettopp dette for å være livets kanskje viktigste spørsmål: Hva setter vi egentlig pris på? Hva betyr noe for oss? Den som elsker seg selv og sitt eget høyest, og som setter seg selv som sitt livs absolutte midtpunkt, blir samtidig et menneske som mister ydmykhet og nestekjærlighet. Den som setter Gud og det skaperverk som Gud har skapt høyest, blir derimot en tjener, og derigjennom en som griper det i sannhet verdifulle og slik får ta del i livets dypeste mening.

Uansett hvordan vi forholder oss til Augustins gudsforestilling, forstår vi intuitivt hva hans utfordring består i: Hva er faktisk viktigst for oss? Augustins største frykt er en verden der vi mennesker glemmer den større helhet vi er en del, og der vi ender opp med å tro at vi selv står øverst, at vi selv er Gud. Ja, nettopp dette er vel en av troens og teologiens dypeste innsikter: Vi er ikke Gud!

Adam Grant, professor ved Wharton Business School i Philadelphia og en av USAs mest anerkjente lærere og forfattere, skiller likeledes mellom dem som gir og dem som tar. Hans tese, båret oppe av en årrekke med studier og analyser, er at mennesker som ser seg selv som det han kaller «givers», og som elsker å bygge noe for andre, også er de som opplever langsiktig suksess og fremgang. De som er mest opptatt av å ta eller å vinne for egen del, er også de som gjør verden snevrere og tristere, for seg selv og andre. Deres suksess blir lett kortvarig og begrenset. De tror at de vinner ved å gjøre andre til tapere, men egentlig blir de selv taperne.

Dersom vi ene og alene søker den høyeste pris på det vi selger, og den laveste på det vi kjøper, uten blikk for den større verdi våre transaksjoner og relasjoner har, blir vi så lett det Grant kaller «takers» – de som heller vil ta enn gi. Livet blir trangt og innadvendt. Kanskje ender vi opp i det Dante Alighieri, middelalderens største dikter, kalte Helvetet, der man er innkrøket i seg selv, intenst opptatt av sin egen navle og dens verdi, men aldri opptatt av den større verden og den godhet man kan tilføre den. For Dante medfører det den største lidelse. Eller som han malerisk beskriver det, i Asbjørn Bjornes’ verdifulle, nye oversettelse (Dreyer forlag, 2018): «De gav og holdt på dårlig vis; det tok fra dem den vakre verden» (Inferno 7, 58–59).

Med Arthur Millers stykke Prisen tvinges vi til å reflektere over pris i alle ordets betydninger: den prisen vi en gang betalte for noe, den prisen vi i dag kan få for noe, og den pris vi faktisk setter på noe – ja, i siste instans den pris vi setter på oss selv og våre medmennesker.

Ofte innser vi for sent at vi var altfor opptatt av den blotte pris og altfor lite opptatt av den større verdi. Men kanskje kan vi lære? Kanskje kan vi gjøre mer for at markedets pris skal reflektere den reelle, sosiale verdi? Kanskje kan vi arbeide for en verden der vi ikke setter en høy pris på det som har lav verdi – og en lav pris på det som virkelig er viktig? Markedet er riktignok en god mekanisme for å fastsette rett pris. Men markedet er ofte langt mindre treffsikkert når den reelle verdien skal bestemmes.

Som filosof vil jeg si at det å lete etter tings verdi og ikke bare deres pris, i sannhet er blant livets aller viktigste oppgaver, hver eneste dag. Arthur Millers Prisen minner oss om det. 

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar

Agree With Privacy Policy