Skip to main content

Brødre

Blogginnlegg   •   jan 29, 2018 13:21 CET

Kim Haugen og Per Frisch spiller brødrene som ikke har sett hverandre på 16 år. Nå møtes de igjen for å fordele arven etter sine foreldre.

To brødre på et loft. Etter 16 års adskillelse møtes de på det gamle barndomsloftet sitt på Manhattan, omgitt av møblene fra den gang. Nå skal alt selges, huset skal rives. Hvilken pris får de for de gamle møblene, som en gang var så fine og verdifulle? Hva er de egentlig verdt nå? Og hvilken pris har brødrene selv måttet betale for den barndommen de hadde blant disse møblene? Begge ble de formet av den store amerikanske drømmen: ”Go west, young man, go west”! ”You can be a star!” ”Remember: ”The winner takes all…” Det var oppdraget de fikk med seg – det var bagasjen de begge bar. Men likevel kom de til å velge to helt ulike veier videre i livet. Hvilken pris måtte de betale for veien de tok? Valgene i går som formet dagen i morgen. Finnes det et balansepunktet mellom pris og verdi? Er de fortsatt brødre?

Prisen er det siste av Arthur Millers ”store” skuespill. Og kanskje hans mest personlige. Han var – som skuespillets Victor og Walter – selv født av polsk-jødiske foreldre og oppvokst nettopp på Manhattan. Faren var klesfabrikant, som – akkurat som faren i Prisen – gikk konkurs etter krakket i 1929 og ikke klarte å reise seg igjen. Da skuespillet kom i 1968, var Miller i begynnelsen av femtiårene, og fortalte at han følte det var som om Amerika ikke lenger visste hvem det var. Og hvor det gikk. Etter presidentdrap, raseopptøyer, demonstrasjoner og Vietnamkrigen – med et folk som hver dag forsto at en stor del av det de hadde lært fra barndommen simpelthen var direkte feil. Tiden og situasjonen fikk Miller til å spørre seg selv: Hva er jeg verd? Hva er det jeg etterlater? Har mitt liv hatt noen verdi?

Det er tanker i Prisen som i nesten uhyggelig grad berører situasjonen i dagens Amerika – og vår egen stadig raskere vei til å bli dem lik.

Arthur Millers store læremester var – som for all amerikansk dramatikk på 1900-tallet – selvfølgelig Henrik Ibsen. Miller var som ham en samfunnskritisk dramatiker med det psykologisk-realistiske drama som sitt verktøy. Men allerede da jeg leste Prisen første gang, slo det meg at det her også er en annen parallell med Ibsen. Jeg tenker på Ibsens skikkelser helt ute på grensene av realistisk virkelighet. Skikkelser som på et underlig vis opptrer i et slags skyggeland. I Peer Gynt vrimler det av dem, men de dukker også opp innenfor ellers helt realistisk tekst. Skikkelser som Rottejomfruen i Lille Eyolf eller Den Fremmede i Fruen fra havet. I Prisen er det bruken av selve spillestedet, loftet, som peker mot andre mønstre under teksten. Akkurat som i Vildanden med ”mørkeloftet” hjemme hos Hjalmar Ekdal .

Lille Hedvig forteller i tredje akt av Vildanden den dødelige inntrengeren Gregers Werle om dette merkelige loftet de har. Det som hun elsker så høyt, og alltid tenker på som ”havsens bund”.
Hedvig: ”Men det er jo så dumt, for det er jo bare et loft”.
Gregers: ”Er De så sikker på det?”
Hedvig: ”At det er loft?”
Gregers: ”Ja, vet De det så sikkert?”

Selvfølgelig er loftet ikke noe loft. Ikke bare. Heller ikke loftet på Manhattan er det. I dette huset som skal rives er loftet en mytisk arena vi kjenner både fra det antikke teater og fra Bibelen. Som i kampen mellom Kain og Abel og mellom Jacob og Esau. Når Walter endelig dukker opp på loftet i Prisen, er det Den fortapte sønn som vender hjem. Han vender hjem og tilbake, ikke fordi han trenger penger, men fordi han vet han er fortapt uten familie, røtter – og tilgivelse. Men, dessverre, her er det ikke noen barmhjertig far som venter med åpne armer som i Bibelen og hos Rembrandt – bare den bitre broren. Han som ble igjen hjemme.

Brødre – kampen og kjærligheten mellom brødre er et klassisk grunntema i svært mye av teater og litteratur. Og som dommer i denne konflikten – eller kanskje like mye til hjelp for dem som skal oppleve og forstå litt av historien – bringer Miller inn i fortellingen en skikkelse av ren mytisk karakter; den underlige møbelhandleren Solomon. En figur like konkret som den er ”overjordisk”. Solomon er snart hundre år og kommer rett ut av all jødisk tid. Fra Europa, fra jødisk tradisjon i Brooklyn og fra Det Gamle Testamentet. Kong Solomon, han som bygget templet i Jerusalem, var verden rikeste mann – og den klokeste. Hans sanger, kjærlighet til kvinner – og hans visdom – har fulgt deres religion og vår kultur i årtusener. Miller bruker ham til å minne oss om noe av det fineste i det amerikanske samfunnet, livsgleden i jødisk kultur og evnen til aldri å gi opp.

Brødre. Vi som har hatt eller har brødre, kjenner både i blod og kropp kampen og kjærligheten som kan leve mellom brødre. Tiden har spent opp en finmasket vev mellom dem. Et nett, et språk, en egen musikk som kan være like dødelig som vakker. Men som uansett hvor du er i skogen, forteller deg hvem du er. En bror er en klang du alltid lever med.

Arthur Miller hadde en eldre bror – Kermit – som døde tidlig. Og selv om han lar den ene broren hete Victor – seierherren – ber han oss i et etterskrift til skuespillet om ikke å glemme Walter. Ikke tenke stygt om ham. Slik er det. En bror bærer du alltid. Prisen er et stykke om Amerika, om oss – og alle brødre.

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar