Trofast kvit og svart

Foto: Lena Knutli

Rosenborgs mest høylytte og trofaste supportere har gjennomgått en voldsom forandring de siste 25 årene. Sangene og oppførselen er totalt forandret, følelsesregisteret og lidenskapen er helt lik.

Tekst: Stian Moan Folde

21. oktober 1990. En åtte år gammel gutt sitter sliten og fornøyd i ei togvogn på Oslo S. Det er sen kveld, Rosenborgs 5-1-seier over Fyllingen i cupfinalen er noen timer gammel. Han sitter sammen med pappa. Pappa er ansatt i NSB, så de reiser gratis, men må sette seg der det er plass. Det er plass i togvognen sammen med de mest ihuga supporterne, Fragleberget.

Fraglene, gladiatorene og jeg

Fragleberget, «verstingene» blant supporterne, har egne togvogner. Fraglene, pappa og jeg. Konduktøren meddeler over høyttaleranlegget at avgang mot Trondheim blir omtrent fire timer forsinket. Det later ikke til å bry fraglene nevneverdig. Dette er første gang jeg ser drita full ungdom og voksne på nært hold, over tid. Fra bakerste rekke i togsettet har jeg orkesterplass til begivenhetene som skal utspille seg her de neste timene. Åtte år gamle øyne er vid åpne, tro meg, vid åpne.

Allerede i flere år har jeg vært med pappa på Lerkendal. På store stå. Det mest interessante med kampene på Lerkendal var alle disse menneskene. Limt på netthinnen ligger minnene om sangene, ropene, duften av vått og opptråkket gress. Sko, asfalt og grus så langt øyet kunne se. Intense blikk, frådende kjefter, endeløse smil og en sjelden bunnløs fortvilelse. Jeg gikk meg bort i mitt eget eventyr, og navnet mitt runget ut over høyttaleranlegget, slik at pappa kunne hente meg. Og aller best husker jeg, at mellom hundrevis av bukseben, sto de hvite dressene på bruskasser. Der sto blussene, der sto Fragleberget.

Les resten av reportasjen i juninummeret til Sorgenfri. Den kan også sendes på e-post ved henvendelse til presse@sorgenfriweb.no