Skip to main content

Hverdagsfilisofi om mestring

Blogginnlegg   •   mai 18, 2017 12:34 CEST

Bildet er hentet fra Lises blogg

Mestring. Ett ord. Et ord som sier noe om alt. Det som er lett, og det som er vanskelig. Og også om det som ikke går. For noen ganger går det ikke. Men stort sett må vi gå ut fra at det går. Hvis vi skal klare oss. Og det skal vi jo.

Mestring. Å være mester. En som mestrer. I alle situasjoner vi møter i livet, både på egenhånd, i samhandling med andre og konflikter inne i oss selv, handler det om å mestre. Eller å ikke mestre. Men veien er ikke todelt, for man kan mestre med ulike strategier. Ikke alle er like konstruktive, og noe er direkte destruktive, og da befinner vi oss raskt i en gråsone når det gjelder definisjonen av mestring.

Definisjonen på mestring kan være veldig svart-hvitt med utgangspunkt i hva man klarer og hva man ikke klarer. Da blir fort opplevelsen av å ikke mestre veldig negativ. Men mestring kan også handle om opplevelsen av å ha kontroll over en situasjon, og krefter til å møte de utfordringene som situasjonen bringer med seg. Med disse brillene kan opplevelsen av mestring graderes, og selv om man ikke mestrer som godt som kan kunne ønske seg, så kan man si til seg selv at man tross alt har klart noe.

Noen ganger er det en utfordring å få i seg en brødskive, eller å hente posten. Andre ganger er det å få plass til ei treningsøkt i hverdagen, og atter andre ganger å få på minstemann strømpebuksa. Av og til er dette ingen utfordring, fordi man har de krefter som trengs for å møte situasjonen. Da er det kanskje en utfordring å ta opp lønnsforhøyelse med sjefen, eller å ta seg en topptur i helga. Men uansett trenger vi alle å kjenne på mestringsfølelsen. En følelse som kanskje bare blir sterkere dersom utfordringen har vært stor. Hva som er en stor utfordring er relativt, og har ikke så mye med følelsen av å ha lykkes med noe. Men man må tillate seg selv å være stolt av det. En hver situasjon kan være en stor utfordring, hvis det oppleves som det!

Men om man da ikke mestrer er det fort gjort å dra den konklusjonen at det er en selv det er noe feil med. Hva med å se på utfordringen? Dersom utfordringen ikke står i forhold til de kreftene man har kan opplevelsen lett bli negativ. Men dette krever det også et visst overskudd å se, i situasjonen. Det er lett å være etterpåklok, og det er lett å være utenforstående. Men i situasjonen er det lurt å ha noen strategier for å legge merke til og deretter velge alternative strategier når det oppstår et misforhold mellom utfordringer og krefter.

Jeg mener ikke at man skal finne noe annet enn seg selv å skylde på. Jeg synes rett og slett ikke at man trenger å trekke noen konklusjon omkring skyld. Det holder å se at her passer ikke overskuddet og utfordringen sammen. Hvordan kan jeg balansere dette? Kan jeg justere på overskuddet? Nei, som regel ikke. I hvert fall ikke på kort sikt. Med tiltak som bidrar til å få overskudd (les: restitusjon, hygge, avslapning og positive aktiviteter) kan neste utfordring stå bedre i forhold til overskuddet. Men, kan jeg justere utfordringen? Ofte vil svaret være ja. Noen ganger kan den kanskje ikke det, og da må man kanskje ta stilling til om man i det hele tatt skal ta utfordringen. Det kan være at det riktige er å la være.

Men dersom utfordringen involverer andre mennesker, enten gjennom arbeidsoppgaver, familierelasjoner eller andre situasjoner man ofte føler ansvar i kan det være vanskelig å si nei fordi man blottlegger sin egen sårbarhet. Dermed skaper det å trekke seg fra utfordringen en ny utfordring ? nemlig å stå inne for og å forsvare et valg man tar til beste for seg selv.

Egenomsorg. Er viktig. Og lett for mange, men forferdelig vanskelig for andre. Det å sette klare grenser for seg selv for å klare å mestre tilværelsen er en utfordring for mange. Altså noe man må mestre. Man kommer altså ikke utenom det å mestre. Å leve ER å mestre. Eller for å snu på det; å mestre ER å leve. Implisitt; dersom vi lever så er det faktisk en hel del vi ubevisst mestrer. Alt vi gjør fra vi åpner øynene om morgenen, som kan være utrolig tøft for noen, til vi legger oss om kvelden har vi klart å komme oss gjennom. Dagen har gått og vi har mestret den. Og det er noe å ta med seg når dagene er vanskelige.

Jeg lever altså mestrer jeg. Jeg mestrer, altså er jeg en mester.

Mange vil si at jeg svartmaler tilværelsen, for det er jo så mye å finne glede i. Og det kan det godt være at det er. Men for å føle det må man klare å se det. Å for å se det må man ha noen verktøy for å legge merke til det. Det blir litt som det å se med øynene, rent fysisk. Mange har ingen synsproblemer og trenger ingen korreksjon for å se gleden som ligger foran dem. Andre er kanskje litt nærsynte eller har en skjevhet i synet, og trenger derfor en lett korreksjon for at gleden skal bli tydelig. Om strategien er briller eller linser spiller ikke så stor rolle bare gleden trer klart frem. Og så finnes det dem som har svær synsnedsettelse eller som er helt blinde. Da krever det større inngrep for å bidra til et klart syn, eller kanskje det ikke går på den tradisjonelle måten.

Men også blinde kan oppleve verden rundt seg, strategien er bare litt alternativ. På samme måte tror jeg det er mange alternative veier for å finne gleden og mestringen i livet. Vi er alle en mester i vårt eget liv!

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar

Ved å sende inn kommentaren aksepterer du at dine personopplysninger behandles i samsvar med Mynewsdesks Personvernerklæring.