Göteborgs universitet

Dalbränd talltjära är att föredra för underhåll av norska medeltida stavkyrkor

Pressmeddelande   •   Dec 04, 2003 11:53 CET

Fortfarande lever den gamla traditionen i Norge med att använda dalbränd talltjära för att underhålla norska stavkyrkor. Inger Marie Egenberg hävdar också i sin avhandling i kulturvård att denna metod bör föredras, men inte i första hand av tekniska skäl utan för att den är kulturhistoriskt korrekt.

I Norge finnes det fortsatt 28 stavkirker igjen fra middelalderen, og de fleste av disse tjærebres med milebrent (svenska: dalbränd) tretjære fra furu. Det er primært harpiks- (svenska: harts-) holdig kjerneved fra gamle stubber som utgjør råstoffet til tjæren, og denne fete og harpiksholdige veden kalles for tyri (svenska: töre). Det er fortsatt en levende tradisjon for milebrenning av tyritjære i Norge. Historiske kilder viser at tjære ble brukt på stavkirkene fra de var nye.

Så lenge tradisjonell milebrent tjære er å få fatt i, vil den norske Riksantikvar at denne vedlikeholds-praksisen skal fortsette. Det viktigste argumentet for å bruke tjære i dag er altså ikke at den rent teknisk gir den beste beskyttelsen til treverket, men at den er kulturhistorisk korrekt. Likevel har tjærens tekniske egenskapene vært problematisert i avhandlingen.

Utfra historiske kilder kan det nemlig se ut til at tjærebreing ble foretatt med ca tre års mellomrom, mens den i dag, enkelte steder, slites bort og forsvinner fra overflaten etter bare ett år på de mest værutsatte steder på bygningen. En målsetting har derfor vært å finne ut hvordan tjærebreingsresultatene kan forbedres, selv om man kun bruker ren, milebrent tjære.

Milebrenning av tjære foregår ute i furuskogen hvor man bygger opp en traktform i et dertil egnet skrånende terreng. I bunnen av trakten anlegges et avløp for tjæren. I trakten stables tyrispik tett i tett som et tredimensjonalt puslespill, og all spikveden skal peke innover og nedover i retning av traktens bunn. Ytterst legges et lag med torv, og man må ha ekstra torv klar for å kontrollere varmeutviklingen i løpet av brenningen. Milen tennes på ytterst og varmen skal spre seg rundt hele den halvsuleformete delen over bakken, og ulme jevnt innover og nedover i retning sentrum av mila. Noen timer etter tenning begynner tjæra å renne ut, og tønner med tjære fylles, en etter en.

Et typisk kjennetegn ved milebrent tjære er at den er uhomogen, dvs at de fysiske og kje-miske egenskapene varierer fra tønne til tønne. I tradisjonen har man snakket om første, andre og tredjeklasses tjære utfra hvordan tjæra ser ut; så som lys, mørk, tykt- eller tyntflytende, grynethet osv. I avhandlingen er det vist at den kjemiske sammensetningen varierer i takt med økende temperaturer i mila i løpet av brenningen.

Avhandlingen har hatt tre hovedmålsettinger, en prinsippiell, en teknisk og en kjemisk-analytisk:
1. Diskutere konserverings- og bevaringsprinsipper i kulturminnevernet før og nå, med utgangspunkt i stavkirkene
2. Finne mulige forbedringspunkter til tjærebreingsresultatene ved hjelp av tjærebreingsforsøk
3. Analysere tjæreprøver for å finne ut hvordan tjærekjemien påvirkes i løpet av milebren-ning, innkoking og eksponering for vær og vind.

I forbindelse med målsetting nr.1 har prinsippet om å tilstrebe en overflatebehandling med middelaldersk materialkvalitet vært diskutert, og et spørsmål er om dette blir konsekvent gjennomført også når det gjelder andre materialer. Holder for eksempel det nye treverket som erstatter det som skiftes ut på stavkirkene en middelaldersk standard, og er en slik standard ønskelig og evt oppnåelig? Prinsippet om bærekraftig utvikling sett i forhold til det offentlige kulturminnevernet er også blitt berørt. Kan kompetanse på middelaldersk material-kvalitet og byggeteknikk sees på som en ressurs som kan komme til nytte også i det moderne samfunnet, for eksempel i moderne bygningsindustri? Disse spørsmålene utvikles ikke fullstendig i avhandlingen, men det vises til noen av kulturminnevernets problemer med å opparbeide seg en slik kompetanse. Den er nemlig helt avhengig av at mange profesjoner samarbeider og at håndverks-messig utførelse og utvelgelse av materialer diskuteres kritisk. Den må dessuten dokumenteres på en måte som gjør at kunnskapen ikke kun forblir en form av taus og handlingsbasert kunnskap på individplan, men at den i størst mulig grad kommuniseres og publiseres ut til samfunnet.

Avandlingens titel: Tarring maintenance of Norwegian medieval stave churches.
Characterisation of pine tar during kiln-production, experimental coating procedures and weathering.

Disputationen äger rum måndagen den 15 december 2003 kl. 10
Opponent: Professor Dr. Norman H. Tennent
Aulan, Kulturvård, Bastionsplatsen 2, Göteborg

Närmare upplysningar kan fås av Inger Marie Egenberg, Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU (www.niku.no), e-post inger.egenberg@niku.no

Det går även att kontakta professor Jan Rosvall, tel. 031-772 49 53,
mobil 0733-770 760, e-post jan.rosvall@miljo.gu.se

Kontaktperson: Barbro Ryder Liljegren
Humanistiska fakulteten, Göteborgs universitet
tel. 031-773 48 65, e-post barbro.ryder@hum.gu.se