En vinterbestigning av Storen

Av: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Storen (Store Skagastølstind) er et must for de fleste norske fjellklatrere. På vinterstid er det derimot få som prøver seg...

«Han» ser fin ut nå...

Tindevelgelder Sigurd Felde myser mot toppen av Norges kanskje mest ettertraktede klatre-fjell. Januar-natten er i ferd med å slippe taket og solen sender de første strålene langs den loddrette fjellveggen. Fjellet går fra å være en enorm skygge, til å se ut som et gigantisk isslott med rosa glitter i kantene. 

–Storen er ikke som andre fjell. Mange har vært på toppen på sommeren, men det er alle alpinklatreres drøm å gjennomføre en bestigning her på vinterstid, sier han.

Utsikten nytes i korte drag før vi får beskjed om å bytte ski og staver med alpine klatrestøvler, stegjern og isøkser.

–Det er vesentlig at vi holder tidsskjemaet skal vi klare dette. Spis når dere har anledning, vi tar ikke noen planlagt matpause. Det blir kaldt, og vi må holde oss i bevegelse. Vi vet heller ikke hvilke utfordringer som venter oss der oppe av snø og is, men jeg har troen. I hvert fall om været holder seg slik, sier fjellføreren med et smil og strammer klatreselen.

Norgeskjendis
Store Skagastølstind rager høyt over alle nabofjellene og fortjener kallenavnet sitt; Storen. Med sine 2.405 meter over havet har den hedersplassen i fjellmassivet Hurrungane, helt vest i Jotunheimen. Storen har også en helt spesiell plass i klatrehistorien vår. Det er Norges høyeste fjell som krever klatring for å nå toppen.

Første gang besteget av briten William Cecil Slingsby 21. juli 1876. Slingsby har også fått en hedersplass i klatrehistorien for sine mange førstebestigninger i Norge. Han skrev likevel følgende om vinterfjellene i Jotunheimen i boken Norway, The Northern Playground;

«I fint vintervær i januar og februar, når det er mye snø, har fjellene lengre skygger og ser minst dobbelt så høye ut. Da er de også dobbelt så vanskelige å klatre, om ikke umulige. De er også tre ganger så vakre som i juli.»

For selv om naturen er mektigere og fjellene utrolig vakre på denne årstiden, hviler det en egen villskap over vinterfjell. En eim av å se, men ikke røre. Den er fortsatt den samme som den alltid har vært for fjellfolk.

Tidlig start
Dagen vår har startet midt på natten. Partiet på fire gikk på toppturski med hodelykter fra Sognefjellsveien, gjennom Skagadalen over Skagastølsbreen og opp til Bandet, som er skaret som skiller Norges tredje høyeste fjell fra nabofjellet Dyrhaugsryggen.

Samme skituren tok vi også kvelden i forveien. For å brøyte spor og legge ut klatreutstyr ved Skagastølsbu. For å lette byrden og spare krefter til selve klatredagen. Også kalt «hytta på bandet» er dette siste utpost før klatringen på Store Skagastølstind begynner.

En tur til Bandet er en utfordring for mange i seg selv. Om turen ender der. Det er her turen vår begynner.

–I dag går vi på Storen med moderne klatreutstyr, men vi må fortsatt sikre som i gamle dager. Det er nesten samme opplevelsen som da Slingsby klatret her. Det er en av de kule tingene med dette fjellet. Det blir mer og mer tilrettelagt i den norske fjellheimen, men Storen forblir den samme. Det er ingen enkel vei opp. Spesielt ikke på vinteren, sier Sigurd.

Vi har forsert bratte snøflanker de siste timene, og nådd de såkalte Svaene. Der selve toppen er i ferd med å bli loddrett over oss. Tåke siger inn, men vi ser fortsatt nok til at jeg føler meg liten. Veldig liten. Vi er fire mann i to lag. Kanskje de første som prøver å klatre Storen denne vinter-sesongen.

Sigurd fører flere turer på Storen hver sommer. På en god sommersesong kan flere hundre klatrere prøve å komme til toppen av fjellet. Rundt 60 prosent klarer det. På vinteren er det helt andre vilkår.

Alt blir vanskeligere. Det er kaldere, kortere dager, klatringen kan være mye mer krevende og marginene er veldig små. Avhengig av forholdene, tror jeg ikke det er mer enn 20 stykker som prøver seg på vinterbestigning en god sesong. De er erfarne alpinklatrere, sier Sigurd før han går videre på «led» mot toppen.

Det vil si førstemann opp med tauet. Den som setter forankringer og sikringer i snø og fjell for de som kommer etter. En krevende jobb. Spesielt der snø går over til å bli porøs is-glasur over blankskurt granitt. Der det er for bratt til at snøen legger seg, og isøkser og stegjern er essensielt verktøy.

Andrews
Når vi kommer til Hjørnet, forsvinner Sigurd over Galleriene. Alle klatrepartiene har eventyrlige navn på Storen. Han forsvinner ut av syne for å sjekke ruten videre. Tåken og snøbygene synker under oss. Brutal skjønnhet kommer til syne i det Midtmaradalen åpenbarer seg gjennom et hull i skydekket. Krasse tinder river seg gjennom tåkesløret. Så er det blå himmel igjen.

–Vi må prøve Andrews renne. Det går ikke opp de klassiske rutene, det har pakket seg for mye is der. Vanskelig å sikre, sier Sigurd.

Det snakkes ikke mer en nødvendig. Vi snur, går litt ned og begynner oppstigningen på nytt. Inn i en uoversiktlig og loddrett renne mot toppen. Bakendene til resten av klatrelaget forsvinner ut av syne. Når det ropes – er det min tur. Jeg ser bare tauet som snor seg inn i is- formasjoner og himmel over meg. Det er flere hundre meter til avgrunnen under stegjernene.

Den tynne isen som er klistret på berget løsner stadig under øksene og støvlene. Jeg kjenner ikke fingrene. Leter etter tak i fjellet. Putter inn varmeposer i vottene. Føler meg trygg en liten stund på standplass da jeg ser de andre, før de forsvinner igjen. Standplass er stedet der vi er sikret inn sammen før den som går på led skal klatre videre de siste to taulengdene mot toppen. Jeg er sulten. Tørst. Øynene klistrer seg igjen da alt ansiktshår fryser til is. Tror ikke jeg orker mer.

Er det et problem å snu nå?

Ja, det er ikke noe lettere å komme seg ned herfra, enn å komme seg videre opp. Dessuten ryker tidsskjemaet. Da må vi komme oss videre ned i mørket. Det vil vi ikke, svarer fjellføreren og legger til.

–Du klarer det, bare finn gode tak med øksene og stol på dem...

Jeg blir litt forbannet og kommer inn i en driv. Fokuserer på å komme til neste sikring, ta den med meg og skynde meg videre. Steg for steg. Enkle oppgaver. Hjernen er i ingenmannsland. Så blir det hele litt uklart. Den interne klokken henger ikke lenger med. Husker ikke så mye før jeg ser et hode stikke ut over kanten av fortoppen og rope.

–Jævlig bra jobbet – vi klarer det!

Solen henger lavt igjen da vi står med is i bartene og smiler. Tar noen bilder. Følelsen er monumental, men ikke lett å beskrive. Du får lyst til å grine, men gjør det ikke.

Et lite gledesbrøl høres kun av oss selv.

Akkurat slik vi ville det skulle være.

----------------------------------------------

Alpinklatring:
En betegnelse på klatring i alpint terreng. Alpinklatring innebærer et mer allsidig sikrings- og bevegelsesteknisk kunnskapsregister enn andre former for klatring, idet man vil bevege seg over et variert terreng bestående av både klippe, snø og is.