Feirer eller markerer vi 8. mars?

Det er god grunn til å feire framgangen for jenter og kvinners rettigheter nasjonalt og internasjonalt. Men det er dessverre også god grunn til å si at en feiring ikke er på sin plass. Det er for langt igjen til alle jenter og kvinner får bruke sin stemme og bli lyttet til på samme måte som gutter og menn.

Dette innlegget er skrevet av FORUTs generalsekretær Ida Oleanna Hagen.

8. mars handler om å bruke stemmen – for de som ikke har en stemme. Som mor, medmenneske og i jobben som generalsekretær i en bistandsorganisasjon møter jeg jenter og kvinner som kjemper en kamp hver dag for å ikke bli usynliggjort – og som ikke kan ta retten til kunnskap eller kjærlighet for gitt.

I Sierra Leone lever over halvparten av befolkningen i dyp fattigdom, og jenter giftes bort i tidlig alder og får barn mens de er barn selv. Nå er forbudet mot at gravide ikke får fullføre skolen heldigvis opphevet, men mangel på toaletter og trygt drikkevann hindrer fremdeles mange jenter i å komme på skolen. Vi kan ikke feire 8. mars før jenter kan fullføre skolegangen sin i trygge omgivelser, men vi må markere kvinnedagen i solidaritet med alle jenter som aldri har fått mulighet til å bruke stemmen sin – og forblir usynlige.

I Nepal og India har mine kollegaer som driver krisetelefoner for barn og unge opplevd en rekordstor pågang de siste to årene. Jenter som står i fare for å bli giftet bort har bedt om hjelp. Mange har fått hjelp og tvangsekteskap har blitt avverget, men mørketallene er enorme. I Nepal blir 40 % av alle jenter gift før de fyller 18. Hele 7 % giftes bort før 15-årsdagen sin. Vi kan ikke feire 8. mars før tvangsekteskap er avskaffet, men det er viktigere enn noensinne å markere 8. mars i kampen for jenters rett til kunnskap og kjærlighet.

Mange kamper foregår i det stille. I Norge er det all grunn til å feire at jenter og gutter har lik rett til kunnskap og at jenter og kvinners stemmer blir lyttet til – hvis de snakker. Men mange jenter og kvinner forblir stille i frykt for sanksjoner eller utfrysing. Mange jenter i Norge får fortsatt ikke elske den de vil. Kampen for kjærligheten – slik den på en forbilledlig måte har blitt formidlet til oss gjennom serier, filmer og bøker – foregår hver dag i vår by, på vår skole, i vårt nabolag.

Hilde Østby hadde sist lørdag en sterk kronikk i Aftenposten om det usynlige kjønn. Diskriminering og undertrykking starter ikke med vold og overgrep. Det begynner ikke på volum 10. Det starter i det små. Diskriminering begynner med hvordan vi ser på hverandre. Ord og blikk kan være et farlig våpen. Å daglig bli oversett eller ydmyket av foreldre, lærere, venner eller ektefeller gir følelse av utstøtelse – det fører til usynliggjøring

Vi står på skuldrene til kvinner som, slik Hilde Østby skriver, har stått i ydmykelse og latterliggjøring for å endre samfunnet. Mange av oss kan feire at vi som jenter og kvinner har rett til å lære det vi vil og elske dem vi vil. Men kampen for retten til kunnskap og kjærlighet er på ingen måte vunnet.

Kvinnedagen skal både feires og markeres. Vi feirer for alle som har blitt sett og hørt. Og vi markerer at kampen for kunnskap og kjærlighet for alle jenter og kvinner må fortsette – og at vi alle kan bidra til å se de som aldri blir sett.