Arbeidspolitikk og psykisk helse

Psykisk helse nevnes knapt i den arbeidspolitiske debatten. Søker du på kombinasjonen psykisk helse og NHO, eller psykiatri og LO, og du får knapt ett treff i norske aviser. Du får heller ikke treff hvis du kombinerer navnet på en av de siste fire arbeidsministrene med begrepet psykisk helse eller psykiatri. Og skulle du få treff, virker de merkelig utdaterte og off target.

Tausheten er ikke mindre forunderlig når vi samtidig hører de samme aktørene – regjeringen inkludert – fortelle at dagens velferdsnivå trues av manglende arbeidskraft. Det er flere svar på spørsmålet om hvordan få nok hender til å sørge for velferdsstatens finansiering i fremtiden. Men ett viktig svar er at flere av de som nå står utenfor arbeidslivet må få gjøre det de ønsker: arbeide. Da må psykisk helse tas på alvor. For vi vet at flere – ikke minst flere unge – uføretrygdes på grunn av psykiske lidelser, og vi har sett en kraftig økning i sykefraværet for lettere psykiske lidelser. Psykiske lidelser gir dessuten flere tapte arbeidsår enn andre lidelser fordi uførepensjonen kommer opp til 9 år tidligere.

Det er svært lønnsomt å sette inn ressurser for å motvirke psykisk uhelse, både for samfunnet og for arbeidslivet. Likevel etterlyser man mer kunnskap før en strategi kan legges. Trenger man kunnskap er det bare å gå til økonomen Richard Layard, som for lengst har vist at lett tilgjengelig psykologisk behandling er selvfinansierende. Ikke minst fordi folk kommer tilbake i arbeid. Ikke minst er det grundig dokumentert at det ikke er nok med generelle forebyggende tiltak – vi trenger tilpasset, målrettet hjelp. Som kognitiv atferdsterapi.

Tilgang til helsehjelp er imidlertid ikke nok i seg selv for å få folk inn i arbeid: Vi må også adressere arbeid direkte. Undersøkelser som sammenligner vanlig kognitiv terapi med kognitiv terapi hvor man i tillegg spesifikt snakket om hvordan komme tilbake i jobb, illustrerer poenget. I begge tilfellene blir personene som går i behandling like friske. Men gruppen som også snakket om arbeid kom oftere og raskere tilbake i jobb. Akkurat som arbeidslivet må adressere psykisk helse, må helsevesenet adressere arbeidslivet.

At psykologiske intervensjoner har effekt i et arbeidsliv med høye krav til sosial, emosjonell og kognitiv fungering, er knapt overraskende. Veksten i lederutvikling og coaching forteller alt om lønnsomheten i å ta det psykologiske på alvor, mens økningen i antall sykemeldinger reflekterer hvordan psykiske plager påvirker nettopp det sosiale, emosjonelle og kognitive. Både menneskelige og økonomiske hensyn tilsier derfor at vi må få vite hvordan de politiske partiene skal ta fatt utfordringene psykisk helse i arbeidslivet gir. Det handler tross alt om velferdsstaten.

Innlegget er skrevet av Bjørnar Olsen og Pål Nystuen, psykologer og forfattere av boken «Arbeid og psykisk helse»