Å kjempe på vegne av andre

Hva får fremmedkrigere til å reise ut i kamp? Og hvordan bør de straffes? Det er to av mange utfordringer som for første gang belyses i et skandinavisk perspektiv i antologien Fremmedkrigere.

De tre forholdsvis unge og på hver sine områder fremadstormende kvinnene Anna Andersson, Sofie A.E. Høgestøl og Anne Christine Lie jobbet alle ved Norsk senter for menneskerettigheter i Oslo da ideen om å gjøre noe rundt temaet fremmedkrigere oppstod. Aller først tok den form som en konferanse, hvor bidragsytere fra resten av Skandinavia også meldte seg på med artikler og innsikter.

– Fremmedkrigere har vært et veldig stort tema i noen år nå, og derfor innkalte vi til en konferanse om nettopp det i fjor. Vi fikk med oss mange kule folk som ville være med og hadde artikler de ville levere, så allerede før konferansen så vi at vi egentlig hadde nok til å sette sammen til en bok, forteller Sofie A. E. Høgestøl.

Boken ble hetende Fremmedkrigere – Forebygging, straffeforfølgning og rehabilitering i Skandinavia, har form som en antologi og er den aller første boken som tar for seg fremmedkrigerproblematikken i et skandinavisk perspektiv. Temaet omfavnes bredt, med kapitler innen jus, moralfilosofi, statsvitenskap, arabiske studier, kriseberedskap og sosialantropologi.

Hva ligger egentlig i begrepet «fremmedkriger»?
– Mange av bidragsyterne i boka har lagt Thomas Hegghammer (norsk forsker og spesialist i studier innen voldelig islamisme, red.anm.) sin definisjon til grunn; en fremmedkriger er en person som kjemper på vegne av en gruppe, i en stat der han ikkeer statsborger, og uten betaling som hovedgrunn til å kjempe, sier Anna Andersson. – Oftest er det ideologisk motivert, men ikke alltid. Det kan også være eventyrlyst, tilhørighet, brorskap, ønske om å møte dette kallet fra kalifatet ... det kan være mange ting.

Hvordan valgte dere de ulike temaene som skulle med i boken?
– Fremmedkrigere er et fenomen som må belyses fra flere forskjellige perspektiver. Jeg har skrevet om strafferett og kan si noe om hva som er straffbart i Norge, sier Høgestøl. – Men etter at fremmedkrigerne har sonet en dom, hvis de blir dømt, skal de jo rehabiliteres. Det er ett perspektiv. Og aller helst ønsker vi jo at de ikke reiser ut i det hele tatt. Da må man ha inn folk som jobber preventivt, som kan komme med sine innspill.

– Å forstå hvem det er som reiser, hvorfor reiser de, og hvem reiser ikke? Hvorfor reiser de ikke, hvordan håndterer man avradikaliseringsprosesser? Den typen spørsmål ville vi se nærmere på, og samle hele kjeden av aktører, sier Andersson. 

Foto: NTB Produksjon, Thomas Brun

Dere skriver en del om juridiske utfordringer knyttet til kriminaliseringen av fremmedkrigere. Hva går de ut på?
– Den største utfordringen er hva man skal kriminalisere. Hvilken del av handlingen? Vanlig strafferett straffer retroaktivt, det vil si etter at forbrytelsen –for eksempel et drap– er begått. Og det er også ulovlig med forsøk. Men hva skal man kriminalisere når man ser på fremmedkrigere? Det blir gjerne det å reise ut. Men da har du ikke ennå gjort noe som er tradisjonelt straffbart, som å skade noen eller stjele noe. Da ender man opp med å kriminalisere det å delta i en terrororganisasjon eller militærgruppe, men før den personen faktisk har gjort noe som vanligvis ville være straffbart. Det er en gråsone, sier Høgestøl.

Hva er deres stilling til det?
– Jeg ser kritisk på det, for det bryter med den normale straffelovgivningen vi har hatt i de fleste skandinaviske land. Et av interessepunktene våre er nettopp dette, for de nordiske landene har ikke kriminalisert dette likt. Norge er landet med de bredeste straffelovene, så om du reiser ned til Syria for å kjempe for en kurdisk stat, er det like ulovlig som å reise ned for å kjempe for IS. De to organisasjonene, som er veldig forskjellige, likestilles. Det er interessant, sier hun.
– Det svenske lovverket er foreløpig annerledes, forteller Andersson. – Man kan ikke dømmes med mindre man har konkrete bevis for at personen skulle reise ut for å begå terrorhandlinger. Men en utredning i Sverige foreslår en endring som likner den norske, hvor man kriminaliserer deltakelse i en terrororganisasjon. Å bli dømt for deltakelse betyr lavere straff. Kortere tid i fengsel, kortere tid med rehabilitering. Da kommer de raskere ut i samfunnet igjen. Har vi på den tiden lykkes med avradikalisering og gjenintegrering? Trolig ikke.

Dere skriver også om kjønnsperspektivet i boken deres, fortell litt om det?
– I Vesten har vi en oppfatning av at kvinnene som drar til IS, er såkalte IS-bruder som er lurt på en eller annen måte, de har en passiv rolle og er naive og hjernevaskede jihad-bruder som lager mat og barn og skal støtte mannen. Men i boken har vi et kapittel om at dette bildet må nyanseres, for det er ikke fullt så enkelt, sier Anne Christine Lie.

– De to søstrene i Åsne Seierstads bok, vil de bli straffeforfulgt når de kommer hjem? Det er det juridiske spørsmålet, sier Høgestøl. – Fra et likestillingsperspektiv er det viktig at man kriminaliserer menn og kvinner likt, hvis man mener at deltakelse skal være ulovlig. En del kvinner støtter IS på en måte som får organisasjonen deres til å fungere, og da må det tas inn under deltakelsesbegrepet. Kvinner blir sett på som ofre i fremmedkriger- rettsakene, men det er veldig ofte de som har lyst til å reise ut. Hadde det vært en 20 år gammel mann som hadde gjort akkurat det samme, hadde han fått en helt annen type behandling i rettsvesenet, og det er ikke helt optimalt, sier Høgestøl.

Kvinneandelen av bidragsytere er høy i boken, som har en overvekt av unge, kvinnelige forskere. De tre hovedforfatterne er fornøyde med å ha gitt nye forskerstemmer en plattform, noe som også har fått mye oppmerksomhet utad. Oppmerksomhet fikk også nyheten om at Sofie A.E. Høgestøl ble valgt inn som vara i Nobelkomiteen, som den yngste noensinne, midt i lanseringen av boken.

– Tekstmeldingen om nomineringen kom samtidig som vi var på Dagsnytt 18 for å snakke om boken. Det ble en veldig overveldende kveld! Da føltes det veldig riktig å være sammen med disse to, og gå å drikke prosecco på en veldig brun pub ved NRK, hvor de måtte børste støvet av cavaglassene. Jeg tror vi drakk den eneste flasken musserende den puben noen sinne har hatt, ler Høgestøl – Jeg er jo bare vara, men gleder meg veldig. Det føles fortsatt litt abstrakt at det faktisk har skjedd, men det er en utrolig stor ære. 

Helt til slutt – hva håper dere å oppnå med denne boken?
– En debatt som er mer kunnskapsstyrt enn følelsesstyrt, sier Andersson.
– Og forhåpentligvis setter flere i gang med forskning på disse temaene, sier Høgestøl. – For «the million dollar question» er jo: Hvordan får man folk til å ikke reise? Eller ikke bli radikalisert i utgangspunktet? Det har ikke forskningen ordentlige svar på.

Teksten ble først publisert i Vit nr. 1 2018

TEKST: TURBO KOMMUNIKASJON, KIRSTI KRISTOFFERSEN