​– Vi har en stor appetitt på drap

I mer enn 20 år har psykolog Pål Grøndahl snakket med mange drapsmenn, og noen -kvinner. I boken «Om drap» samler han informasjon om drap begått i Norge. Hvem som dreper, hvem som blir ofre, hva som er de vanligste drapene. Og ikke minst, hvorfor vi aldri får nok av drap i populærkulturen.

I boken «Om drap» har samlebegreper for ulike former for drap fått hvert sitt kapittel. Blant dem seriedrap, massedrap, æresdrap, partnerdrap og medisinske drap. Utvelgelsen skjedde på bakgrunn av hva slags typer drap som vi alle kan nikke gjenkjennende til og har hørt om.– Drap i Norge har vi ikke mange av. Vi er et fredelig land sett med internasjonale øyne. Men også vi har drap, og hvert drap er alvorlig. Når et drap skjer, er det en fatal handling som ikke kan gjøres om. Det er ikke mulig å angre. Gjennom min sakkyndige karriere har det slått meg hvor ulikt mennesker som har drept responderer på det de har gjort. Jeg har prøvd å samle hva vi vet om denne typen alvorlig kriminalitet, tilpasset skandinaviske forhold, sier Pål.

– Seriedrap må jeg ha med i en slik bok, fordi folk er så opptatt av det. Selv om vi har uhyre få seriedrap i Norge, de kan telles på én hånd. Fenomenet massedrap bør folk være opptatt av, etter 22. juli. Partnerdrap må med, i og med at 25 % av alle drap i Norge er partnerdrap. Alle er temaer som på ulikt vis har dukket opp i mediesammenheng og som det er laget både serier og fiksjonskrim ut av. Jeg begynte også på kapitlet «Kvinner og drap», men det ble feil fordi det faktisk ikke er så spesielt at kvinner dreper. Det er f.eks. ikke mange kvinnelige massedrapspersoner, men noen. Det finnes kvinner i alle kategorier av drap, så jeg droppet kjønnsdelingen.

Hvorfor er vi så fascinerte av drap?
– Jeg har spurt ulike mennesker, også krimreportere, og de blir helt stille. De virker som om de ikke har noe svar på hvorfor de er så fascinerte, de bare er det. I boken prøver jeg å resonnere meg fram til et svar, og jeg tror det knytter seg til følelsene våre. Drap vekker følelser, og et slags pussig behov for kontroll. Vi forholder oss til drap via underholdning og nyheter fra sofakroken vår, og kjenner på følelsen av at det gjelder dem, der ute. Følelsen av å vite at «sånn er heldigvis ikke mitt liv».

Hvilken form for drap er den vanskeligste å forstå, synes du?
– Når jeg leser om seriedrapsmenn har jeg vanskelig for å forstå fantasiene de har og lever ut. Å lurke rundt i ensomhet og ta offer etter offer. Det samme med de som dreper søsteren sin i æresdrap fordi hun ikke vil gå med en viss type nikab eller fordi det mistenkes at hun ikke er jomfru. 14-åringen som kuttet halsen på søsteren sin fordi han trodde hun ikke var jomfru, og han skulle redde æren ... Man vet ikke engang om beskyldningene mot søsteren stemmer, men da skal hun dø. Det er veldig fjernt tankegods for meg.

Kan man i visse tilfeller forstå, eller til og med forsvare drap?
– I noen tilfeller skjønner jeg at det ble en episode av det, og dypt tragisk at det endte med drap. Jeg har ikke skrevet spesielt om det i boken, men jeg har vært ute for de som virkelig har gått inn for å drepe. Som han som fortalte om at han knivstakk moren sin 13 ganger: «Det utysket av en mor, nå skal det skinnet dævve, og så greide hun faen meg å overleve». Andre ganger kan jeg skjønne at man er så redd at man ikke ser noen annen utvei. For eksempel en sak fra USA, hun som tente på ektemannen sin i sengen. Helte bensin på, tente på, tok med seg ungen sin og dro til nærmeste politistasjon og fortalte hva hun hadde gjort. Hun var livredd for sitt eget liv, og om hun ble drept ville han vært jævlig mot ungen. I retten ble hun frikjent, som midlertidig utilregnelig.

Boken har også et eget kapittel som belyser årsakene til hvorfor mennesker begår drap. Det finnes ikke noen stor teori som svarer på hvordan man blir en person som dreper. Men det finnes mange ulike årsaker som kan assosieres med drap.

– Biologi spiller en rolle. Vold og drap er satt i sammenheng med lav hjerterate hos unge eller mye testosteron, for eksempel. 9 av 10 som dreper er menn, men man kan jo ikke akkurat forby hankjønnet. Psykologiske forhold har også mye å si; miljøet du vokser opp i, gjengene du velger deg, sosiale forhold som fattigdom og nød. Både biologi, psykologi og sosiale forhold spiller inn. Men selv om du har mange av disse risikomarkørene i livet ditt, trenger du langt ifra å være forutbestemt til å ta liv. I tillegg til dette ser vi ofte en kontekst; en situasjon som oppstår der og da som kan trigge alle disse risikomomentene du har, og så leder det til drapet. Det er generelt fryktelig vanskelig å forutse at den og den personen vil ta liv. Vi mennesker lar oss ikke putte i sånne forutbestemte båser. Vi er ganske kjipe sånn sett. 

Av Turbo Kommunikasjon ved Kirsti Kristoffersen