Ny rapport: Hvor går grensene for forskeres ytringsfrihet?

Rundt en av tre forskere i ny undersøkelse er redd for å redd for å bli oppfattet som en politisk aktør når de deltar i offentlig debatt.

En viktig del av samfunnsoppdraget til universiteter og andre forskningsinstitusjoner er å formidle forskning ut til offentligheten. Men hvor ofte driver egentlig forskere forskningsformidling i medier eller sosiale medier? Hva tenker de selv om hvor grensen for forskeres ytringsfrihet går? Og hva kan hindre dem fra bringe forskningen sin ut i den bredere offentligheten?

En ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning presenterer resultatene fra en spørreundersøkelse blant vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og forskningsinstitusjoner. I overkant av 1500 forskere har svart på spørreundersøkelsen, som er del av forskningsprosjektet «Kunnskapens rom i en ny offentlighet», som er finansiert av Fritt ord.

Undersøkelsen viser blant annet at forskerne selv er langt mindre skeptiske enn befolkningen for øvrig til at forskere ytrer seg offentlig om politiske meninger.

– Rundt tre av fire forskere som har svart på undersøkelsen sier seg enig i at ansatte ved universiteter og høyskoler bør stå helt fritt til å ytre seg om politiske meninger. I befolkningen ellers svarer 40 prosent det samme, sier forsker Marte Mangset. Hun står bak rapporten, sammen med Arnfinn H. Midtbøen, Kjersti Thorbjørnsrud, Dag Wollebæk og Audun Fladmoe.

Her er noen andre funn fra rapporten:

• Rundt en av tre forskere svarte at de var redd for å redd for å bli oppfattet som en politisk aktør når de deltar i offentlighetensom forsker eller fagperson. Samfunnsvitenskapelige forskere, og forskere som sier at de er skeptiske til innvandring eller stemmer på FrP, svarte oftere enn andre at de er redd for å bli oppfattet som en politisk aktør.
• 15 % av de spurte forskerne har opplevd å få ubehagelige kommentarer etter å ha deltatt i offentligheten. 3 % har opplevd å få trusler.
• Forskerne som svarte på undersøkelsen, er mer villige til å formidle kontroversielle funn i vitenskapelige fora enn i mediene. 62 prosent ville vært villig til å formidle et forskningsfunn i en vitenskapelig publikasjon selv om funnet kan oppfattes som krenkende av personer eller grupper. 28 prosent var villig til å formidle det i samme forskningsfunnet i nyhetsmedier, mens 14 prosent ville formidlet et slikt funn i sosiale medier
• Litt mer enn halvparten av forskerne sier at de ikke har begrenset seg i sin forskningsformidling på grunn av bekymring for konsekvenser eller for hvordan forskningen blir fremstilt. Blant dem som sier at de har begrenset forskningsformidlingen sin, er den vanligste årsaken at de mener at resultatene er for komplekse til å formidle til et allment publikum eller at journalister vrir og vrenger på meningsinnholdet. 24 prosent av alle som har svart på undersøkelsen sier at de har begrenset forskningsformidlingen sin på grunn av dette.
• 14 prosent av respondentene sier at de har begrenset forskningsformidlingen av hensyn til arbeidsgiver eller kolleger, mens 12 prosent har gjort det samme av frykt for hets, trusler eller offentlig kritikk. Størrelsen på den sistnevnte gruppen varierer imidlertid betydelig mellom ulike fagfelt:

– Rundt en av fire respondenter som forsker på kontroversielle felt som innvandring eller kjønn sier at de har begrenset seg i formidlingen av forskningen sin fordi de frykter hets eller kritikk, forteller Marte Mangset.

Klikk her for å lese hele rapporten «Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia»