Fordobling av aktiv dødshjelp-tilfeller i Belgia

En ny undersøkelse viser at antall tilfeller av aktiv dødshjelp har fordoblet seg fra 2010 til 2015. Det fortalte nettavisen Daily Mail nylig. For fem år siden fikk 954 personer hjelp til å ta sitt eget liv, mens i fjor var dette tallet 2 021. Da dødshjelp-praksisen ble tillatt i 2003 var det i underkant av 300 personer som fikk hjelp til å dø.

Lars Johan Materstvedt er professor i filosofi ved NTNU. Han har særlig arbeidet med medisinsk-etiske problemstillinger ved livets slutt, inkludert intervjuet dødssyke kreftpasienter om eutanasi. Materstvedt er ikke overrasket over tallene, men sier at utviklingen er forventet.

– Dette er helt som ventet og naturlig. Når et “helsetilbud” som dette kommer på banen, øker også etterspørselen. Dette bekrefter min påstand om at legalisering leder til institusjonalisering, som igjen ender opp med en normalisering av praksisen, sier han.

Materstvedt poengterer at drivmotoren til det vi nå ser er økt individualisme.

– Man får ikke etablert en slik praksis med mindre kulturen og konteksten praksisen settes inn i, er preget av retten til selvbestemmelse, hevder han. 

Belgia ble i 2014 det mest liberale landet i Europa da de åpnet for at barn også kunne få innvilget aktiv dødshjelp. Det viser seg også at flere med depresjon og personer som ikke befinner seg i en terminal fase også får aktiv dødshjelp i Belgia. I 2012 fikk de døve tvillingene Marc og Eddy Verbessem (45) innvilget sitt ønske om å dø fordi de begge var på vei til å bli blinde. Byrden av å ikke kunne se eller høre hverandre var for stor til at de ønsket å fortsette å leve.

Liv Kjersti S. Thoresen leder livsvernorganisasjonen Menneskeverd som jobber daglig med informasjon og spørsmål knyttet til aktiv dødshjelp. Thoresen mener dødshjelp degraderer menneskeverdet i de sårbare fasene av livet.

– Ved å gjøre dødshjelp tilgjengelig for noen, vil det trolig endre hvordan syke og eldre ser på seg selv og sin situasjon. Pleietrengende, alvorlig syke og eldre mennesker kan da fort føle seg som en byrde, både for samfunn og familie. Det er ikke et slikt signal vi ønsker å gi til mennesker i en sårbar livssituasjon, sier hun.

Hun er i midlertid glad for at norske politikere ser viktigheten av å ikke innføre en slik praksis her i Norge.

– Jeg er trygg på at norske politikere på tvers av partiene fortsatt vil sette ned foten for en slik praksis. At man heller jobber for å kvalitetssikre den palliative omsorgen og helsehjelpen for alvorlig syke og døende er viktig for å sikre verdigheten til mennesker i sluttfasen av livet, sier hun.

Illustrasjonsfoto: iStock photos