Menneskeverd klager TV 2 til Pressens Faglige Utvalg for serien om Aud Lyngstad

Menneskeverd klager TV 2s dokumentarserie «Siste reis» inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Serien følger Aud Kristin Lyngstad fra livet med en Alzheimerdiagnose til hennes assisterte selvmord i Sveits. Menneskeverd mener fremstillingen bryter med presseetiske krav til varsomhet ved omtale av selvmord og hensyn til mennesker i sårbare situasjoner.

– Vi er bekymret for hvilke signaler serien sender til mennesker som lever med demens, og deres pårørende. Kravet om varsomhet ved omtale av selvmord må også gjelde når personen har Alzheimer. Vi mener TV 2s serie kan gi mennesker med demens inntrykk av at døden er en bedre løsning enn å leve med sykdommen, sier Maria Elisabeth Selbekk, generalsekretær i Menneskeverd.

I klagen ber Menneskeverd PFU vurdere både seriens oppbygging, bildene fra dødsforløpet og hvordan TV 2 ivaretok Aud og hennes nærmeste under innspillingen. – Når en redaksjon følger et menneske helt frem til et planlagt selvmord, hviler det et særlig ansvar på journalistene. Vi mener TV 2s sterke fortelling om avskjed og død gir for liten plass til mulighetene for å leve videre med sykdommen, sier Selbekk.

– Serien mangler en balansert journalistikk som utfordrer premissene: Hvor er rommet for tvil, for å ombestemme seg og for et liv med hjelp og omsorg? spør Selbekk.

Klage til Pressens Faglige Utvalg: TV 2s serie «Siste reis»

Menneskeverd klager inn TV 2s dokumentarserie «Siste reis» om Aud Kristin Lyngstad. Vi mener at den samlede fremstillingen bryter med Vær Varsom-plakatens punkt 4.9 om omtale av selvmord. I tillegg til at serien er et alvorlig brudd på god presseskikk, er mennesker med Alzheimerdiagnose og pårørende til Alzheimerpasienter direkte berørt fordi TV2 formidler en holdning som gjelder dem selv eller deres egne familiemedlemmer (se vedlegg), nemlig at det er et legitimt alternativ å avslutte livet hvis du står overfor en ukjent fremtid med demens.

Vi ber også PFU vurdere om TV 2 har vist tilstrekkelig hensyn i møte med mennesker i en særlig sårbar situasjon, jf. punkt 3.9.

For å presisere: Vi anerkjenner TV 2s og andre mediers samfunnsoppdrag i å fortelle om nordmenn som reiser til Sveits for å avslutte livet. Spørsmålet i denne klagen er hvordan TV 2 valgte å fortelle akkurat denne historien. Redaksjonen laget en nær, personlig følgeserie om en kvinne som nylig hadde fått en Alzheimerdiagnose og som hadde bestemt en dato for sitt eget assisterte selvmord. Kameraet følger henne gjennom forberedelser, avskjeder og reisen til Sveits. Etter vårt syn går serien lenger i å gjøre publikum delaktige i dette planlagte assisterte selvmordet enn det som er forenlig med kravet om en nøktern og aktsom fremstilling. Med denne klagen ønsker vi å stille spørsmål ved at det gjøres unntak for alzheimerpasienter når det gjelder aksept for selvmord i norsk presse.

En fortelling som bygger opp mot dødsfallet

Vær Varsom-plakaten punkt 4.9 sier at det ved omtale av selvmord er god presseskikk å «vektlegge en nøktern fremstilling». TV 2 nøyer seg ikke med å opplyse om Auds valg og bakgrunnen for det. Serien lar den planlagte dødsdatoen bli et omdreiningspunkt i fortellingen. Seerne følger blant annet Aud på orkesterøvelse, der hun forteller at dette er hennes siste øvelse, og videre gjennom avskjeder med mennesker som står henne nær.

Disse scenene gjør sterkt inntrykk. Nettopp derfor krever de særlig varsomhet. Når hverdagssituasjoner presenteres som de siste før en planlagt død, kan selvmordet fremstå som en naturlig og allerede avklart avslutning på historien. Den dramaturgiske oppbyggingen gir omtrent ingen plass til usikkerheten som også kan følge en ny og alvorlig diagnose: hvordan livet kan utvikle seg, hvilken hjelp som finnes, og om opplevelsen av fremtiden kan forandre seg.

Dette blir særlig tydelig i scenen fra orkesterøvelsen. Aud Lyngstad forteller åpent til omgivelsene sine når og hvordan hun har tenkt å dø. I serien blir opplysningen et gripende ledd i avskjeden, og scenen er trukket frem av TV 2 i omtalen og publiseringen av serien. Vi er kritiske til TV 2s valg av å gjøre en kunngjøring av eget selvmord til et bærende fortellergrep. At døden skal skje ved en klinikk i Sveits, fjerner ikke behovet for presseetisk varsomhet overfor mennesker som selv kan kjenne frykt for å leve med en alvorlig diagnose. Omtale av selvmord skal behandles med særlig varsomhet, og alvoret knyttet til selvmord gjenspeiles blant annet i straffeloven § 277, hvor det står at medvirkning til selvmord er straffbart, og Helsepersonelloven § 31 fremholder at helsepersonell har plikt til å avverge selvmord dersom det er mulig.

Metode, sted og de siste bildene

Punkt 4.9 krever også «høy aktsomhet ved beskrivelse av metode og det spesifikke stedet for handlingen». At Aud reiste til Sveits, er en relevant opplysning. Det følger imidlertid ikke av dette at seerne trenger å følge reisen så tett, eller se de konkrete bildene TV 2 har valgt fra selvmordet og tiden umiddelbart etterpå.

Serien følger Aud frem til den siste delen av reisen og viser henne etter dødsfallet, med datteren ved sin side og synlige spor av fremgangsmåten som ble brukt. Etter vårt syn gir disse bildene mer nærhet til selve handlingen enn det som er nødvendig for å forstå saken. Bildene skaper også et fredfullt og avsluttet inntrykk. Sammen med fortellingens oppbygging kan det gi seeren en opplevelse av at døden var en god løsning på Auds situasjon.

Vi ber PFU vurdere bildene, lydbruken og rekkefølgen av scenene som en helhet. Aktsomhetskravet gjelder ikke bare om TV 2 har utelatt enkelte tekniske detaljer, men effekten og virkningen av det redaksjonen faktisk har valgt å vise av et menneskes planlagte og utførte selvmord.

Publiseringstidspunktet

TV 2 publiserte serien tett på Auds død. Punkt 4.9 ber mediene være varsomme ved omtale på et tidlig tidspunkt. Vi hevder ikke at nærhet i tid alene gjør publiseringen presseetisk uforsvarlig. Men tidspunktet skjerper etter vårt syn kravet til å vurdere hvor mye av dødsforløpet som skulle vises, hvordan serien ville møte mennesker som er direkte berørt, og hvordan den ville kunne oppfattes av seere som nylig har fått en demensdiagnose eller frykter å få en.

Når en redaksjon på forhånd kjenner datoen for et planlagt dødsfall, har den også tid til å gjøre grundige vurderinger av publiseringstidspunkt, utvalg av scener og hvilken sammenheng historien settes inn i. Vi ber PFU vurdere om TV 2 har vist den varsomheten denne situasjonen krevde.

Historien om Aud Lyngstads assisterte selvmord opplyser ikke den politiske debatten om dødshjelp i Norge

TV 2 har begrunnet dekningen med at assistert selvmord i Sveits er en del av norsk virkelighet, og med ønsket om offentlig debatt om dødshjelp. I den politiske debatten i Norge er det ingen som tar til orde for at pasienter med Alzheimer skal inkluderes i kriteriene for en norsk dødshjelplovgivning, og Auds historie er derfor ikke relevant i den konteksten. Likevel gjør TV2 denne koblingen, noe vi mener er dypt problematisk.

Vi mener dette gjør det enda viktigere å forklare hva Auds historie kan og ikke kan belyse: Aud hadde nylig fått en Alzheimerdiagnose. Slik serien fremstiller henne, levde hun fortsatt et aktivt liv med interesser og nære relasjoner. Hun fryktet det hun mente sykdommen ville føre til senere. Det er en alvorlig frykt som fortjener å bli tatt på alvor. Samtidig er det en vesentlig forskjell mellom å fortelle om denne frykten og å bruke hennes valg som et nært, visuelt eksempel i en generell debatt om legalisering av dødshjelp i Norge.

Når TV 2 knytter Auds historie til denne debatten, burde redaksjonen etter vårt syn tydeligere ha undersøkt hvilke kriterier ulike forslag om dødshjelp bygger på, og om hennes situasjon ville falt innenfor dem. Uten en slik avklaring kan seeren sitte igjen med inntrykk av at alternativet til å leve videre med en begynnende Alzheimerdiagnose er assistert selvmord, og at en norsk lovendring ville omfattet tilsvarende tilfeller. Auds sak reiser spørsmål som fortjener selvstendig, kritisk journalistikk. I stedet bidrar denne reportasjen til spesifikt å knytte Alzheimerdiagnosen til ønsket om å avslutte sitt eget liv.

Denne fremstillingen berører også andre. For personer som lever med demens, mennesker som nylig har fått en diagnose, og deres pårørende, kan det være belastende å se diagnosen så tett koblet til en fortelling der døden fremstår som en ønskelig vei ut. Vi mener TV 2 burde ha tatt større ansvar for dette perspektivet i selve serien.

Hensynet til Aud og hennes familie

Vær Varsom-plakaten punkt 3.9 pålegger mediene å opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet og minner om at mennesker i sjokk eller sorg er særlig sårbare. Aud hadde fått en diagnose hun fryktet sterkt. Hun og familien sto foran en planlagt død og en offentlighet de ikke fullt ut kunne kjenne rekkevidden av på forhånd.

Vi bestrider ikke Auds rett til å fortelle sin historie eller familiens rett til å medvirke. Et samtykke fritar likevel ikke redaksjonen fra å gjøre selvstendige vurderinger av hvor tett kameraet bør komme, hvilke private øyeblikk som bør publiseres, og hvilken belastning publiseringen kan innebære for de etterlatte over tid. Vi ber PFU vurdere hvordan TV 2 ivaretok dette ansvaret under arbeidet med serien og i den endelige publiseringen.

TV 2 har opplyst at både Aud, datteren og fastlegen ble stilt spørsmål ved beslutningen, og fastlegen ga uttrykk for at han mente den ble tatt tidlig. Det er all grunn til å stille spørsmål ved om TV 2s spørsmål var kritiske nok, når legen får følgende spørsmål: «Føler du deg litt hjelpeløs som ikke kan hjelpe henne med en verdig avslutning på livet?» Her er assistert selvmord implisitt forstått som «en verdig død», uten rom for kritisk refleksjon.

Vi ber PFU vurdere om TV 2 har ivaretatt sitt særlige ansvar overfor sårbare kilder, jf. Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, og hvilke konsekvenser redaksjonens tette tilstedeværelse kan ha hatt for Aud Lyngstad og hennes nærmeste. Hvilke vurderinger gjorde TV 2 før og under innspillingen av hvordan det journalistiske arbeidet kunne påvirke dem, også når det gjaldt Auds opplevelse av muligheten til å ombestemme seg?

Bekymringen blir særlig konkret i scenen der TV 2s journalist møter Aud og datteren på Oslo lufthavn før avreisen til Sveits. Mens de venter på flyet, får Aud se opptak fra et tidligere besøk hjemme hos henne, der hun fremstår som forvirret. Aud reagerer med forskrekkelse over å se seg selv på denne måten. Vi mener det reiser et alvorlig presseetisk spørsmål at redaksjonen velger å vise henne disse opptakene nettopp på dette tidspunktet, når hun er på vei til å avslutte livet på grunn av frykten for sykdommens utvikling.

Etter vår vurdering kunne denne situasjonen forsterke Auds frykt og oppleves som en bekreftelse på at beslutningen om å dø var riktig. Vi hevder ikke å kunne fastslå hvordan opptakene påvirket henne, men ber PFU vurdere om TV 2 tok tilstrekkelig hensyn til risikoen for en slik påvirkning. Det sentrale spørsmålet er om redaksjonens fremgangsmåte ivaretok Aud i en særlig sårbar situasjon, eller kunne bidra til å gjøre det vanskeligere for henne å uttrykke tvil og ombestemme seg.

Motforestillinger

Vår innvending er ikke at serien er helt uten motforestillinger. Den er først og fremst at motforestillingene og informasjonen om livet med Alzheimer og tilgjengelig hjelp får for liten tyngde sammenlignet med den sterke, personlige fortellingen som leder frem til dødsfallet. TV2 har i etterkant av serien om Aud Lyngstad publisert kritiske motinnlegg og intervjuer i debatten som har kommet opp, men dette veier ikke opp for virkningen av en hel series bilder og emosjonelle dramaturgi.

Hvorfor vi klager

For Menneskeverd er denne publiseringen problematisk fordi den kan påvirke hvordan sårbare seere forstår sitt eget liv og sin egen fremtid etter en alvorlig diagnose. Vi mener at serien bidrar til å fremstille et planlagt selvmord som en fredfull og ønskelig løsning på frykten for å bli syk. Det er en særlig alvorlig mulig virkning når hovedpersonen har en diagnose som mange andre i Norge lever med. Vedlegget til denne klagen understøtter dette.

Vi ber PFU vurdere om TV 2s samlede fremstilling er tilstrekkelig nøktern og aktsom etter punkt 4.9, og om redaksjonen har vist tilstrekkelig hensyn i det journalistiske arbeidet etter punkt 3.9. Vurderingen bør omfatte både den redaksjonelle oppbyggingen, de konkrete bildene, publiseringstidspunktet og hvordan serien setter Auds historie inn i den bredere debatten om dødshjelp i Norge.