Det er vårt ansvar!

I november 2024 behandlet Stortinget sannhets- og forsoningskommisjonens rapport som var et svar på Stortingets mandat om å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Til grunn for rapporten lå et omfattende og viktig arbeid som dokumenterte en til dels brutal fornorskningspolitikk overfor samene som urfolk og av de nevnte nasjonale minoritetene.

Ett og et halvt år etter Stortingets behandling av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport er det på tide å stille et avgjørende spørsmål: Hva har vi faktisk gjort i forsoningsarbeidet? Hvem har tatt ansvar, og hvordan er anbefalingene blitt fulgt opp? I denne kronikken fokuserer vi på ansvaret for å følge opp kunnskaps- og forsoningsarbeidet overfor samene som urfolk.

Vi som stiller dette spørsmålet – både til storsamfunnet og til oss selv - er museumsledere i Museene i Sør-Trøndelag. Vi representerer 12 museer lokalisert i Røros, Trondheim, Rindal, Løkken, Hitra og Stadsbygd – med andre ord lokalisert i det sør-samiske området.

Hva er museenes samfunnsoppdrag og hvordan utøver vi det? Museenes samfunnsoppdrag omfatter både formidling, forvaltning av betydelige samlinger, gjenstander og bygg, men også å bidra til økt kunnskap og forskning. Urfolks- og minoriteters historie inngår som et selvsagt ansvar for oss som museer, selv om den norske museumstradisjonen historisk heller ikke har ivaretatt denne delen av vår felles kunst- og kulturarv på en god nok måte. Også museene har vært en del av fornorskningshistorien. Vi må kontinuerlig stille oss spørsmålet om hvem som definerer de historiene vi forteller.

Ett av oppfølgingstiltakene Stortinget har vedtatt, er å øke kunnskapen om effekten av

fornorskningspolitikken og urett begått overfor samer og minoriteter. Det er avgjørende at kunnskapen når de aktørene og institusjonene som har hovedansvaret for forsoningsarbeidet, nemlig det norske storsamfunnet. Forsoning krever at samer og minoriteter er premissgivere og sentrale aktører. Men ansvaret for forsoningsprosessen ligger hos storsamfunnet, ikke hos dem som har vært utsatt for uretten. Offentlige aktører må erkjenne at de har vært en del av fornorskingspolitikken, og ta en gjennomgang av egen praksis gjennom historien

Dokumentasjonsarbeidet er ikke avsluttet, og ett av tiltakene Stortinget nå skal vurdere er etablering av et nasjonalt kompetansesenter om fornorskningspolitikk og urett. Arbeidet med ytterligere dokumentasjon og kunnskapsutvikling kan ikke frambringes gjennom en sentralisert løsning for et nasjonalt kompetansesenter. Erfaringene varierer mellom de ulike samiske gruppene og minoritetene, og krever derfor en differensiert og dermed en regional og lokal tilnærming.

Det kan ikke understrekes tydelig nok; det er storsamfunnets og dermed alles ansvar å ta tak i ulike sider av arbeidet med forsoning basert på et stadig bedre kunnskapsgrunnlag. Vi sitter med en følelse av at spørsmålet om forsoning og forslag til hva forsoning innebærer og hva som kan gjøres, settes på dagsorden primært når samiske spørsmål er tema, og når samer selv er representert. Dersom forsoning skal bli mer enn gode intensjoner, må vi omsette det til konkrete handlinger i institusjoner som forvalter historie, kunnskap og kunst- og kulturarv. Det er her også museene har et særlig ansvar. Samtidig utfordrer vi skoleverket og inviterer til et enda tettere samarbeid med museene i arbeidet med økt kunnskap og forståelse for samene som urfolk.

Samisk historie er ikke en del av innskrivinga av verdensarven Røros bergstad og Circumferensen i 2010, heller ikke konsekvensene virksomheten til Røros Kobberverk hadde for den samiske befolkninga. Innskrivinga omfatter derfor ikke hele historien innenfor verdensarvområdet. Derfor bidrar vi aktivt i arbeidet med å øke kunnskapsgrunnlaget for framtidig formidling, forvaltning og innskriving.

Vi ønsker å bidra til å fortelle den helhetlige historien. Der har vi fortsatt et stykke arbeid å gjøre. Men vi er i gang: vi skal løfte sørsamisk kunst og vætnoe (håndverk) ved våre museer. Samisk kultur og historie skal inngå som en permanent del av formidlingen i Smelthytta på Røros. Alle 6. klassinger i Trondheim møter i dag et formidlingstilbud om hvordan fornorskningspolitikken slo ut i skoleverket overfor samer, på Sverresborg Trøndelag folkemuseum. Museet Kystens Arv gjenoppbygger en samisk vinterboplass på Fosen og bruker sin kompetanse på båtbygging til rekonstruksjon av den sørsamiske båttradisjonen i tett og godt samarbeid med det sørsamiske museet Saemien Sijte. Og museene gjennomføres årlig en rekke arrangement og debattmøter ved museene som ledd i å løfte sørsamisk kultur.

Kunnskapen vår og kapasiteten på dette området er imidlertid begrenset. Vi har ikke ressurser til å gjennomgå våre omfattende samlinger systematisk for å identifisere samiske gjenstander. Blant de nærmere 300 000 gjenstandene vi forvalter, er det stor sannsynlighet for at mange av dem har samisk tilknytning som ennå ikke er registrert eller dokumentert.

Vi har også behov for større kapasitet på oversetting for å kunne formidle flere av gjenstandene våre på sørsamisk. I vår region er vi så heldige å ha det sørsamiske museet og kultursenteret Saemien Sijte i Snåsa. Utfordringen er imidlertid at ressursene og kapasiteten deres ikke er tilstrekkelig til å bistå oss i den utstrekningen vi har behov for.

Derfor har vi gjentatte ganger understreket betydningen av å styrke de samiske museenes rammevilkår. Økte ressurser vil ikke bare komme de samiske museene til gode, men også gjøre det mulig for både norske museer og andre institusjoner å hente nødvendig kompetanse og bistand derfra i langt større grad enn i dag.

Forsoning skjer ikke av seg selv. Den krever vilje, kunnskap, ressurser og handling. Som museer har vi et ansvar for å bidra. Men dersom forsoningsarbeidet skal lykkes, må hele storsamfunnet ta sin del av ansvaret. Det er ikke samene som skal bære forsoningen fram. Det er vårt alles ansvar.

For Museene i Sør-Trøndelag,

Karen Espelund, adm. direktør