Krig og verdensarv

18. april markeres den internasjonale verdensarvdagen. Dagen er en anledning til å feire og skape bevissthet rundt verdens kulturarv. Mens kulturarv er historisk forankret kultur med verdi for enkeltpersoner, fellesskap, en folkegruppe eller en nasjon, er verdensarven monumenter, bygningsmiljø, kulturlandskap eller naturområder som har allmenn verdi for menneskeheten.

Museene i Sør-Trøndelag (MiST) forvalter en del av denne verdensarven gjennom Rørosmuseet, hvor Smelthytta er autorisert som verdensarvsenter for Røros bergstad og Circumferensen.

Det at kulturarv er så viktig, særlig for ulike gruppers identitet og selvforståelse, gjør kulturarven til et fristende mål i konflikter. De siste tiårene har det vært mye oppmerksomhet rundt ødeleggelse av kulturarv i forbindelse med væpnede konflikter. Talibans sprengning av Buddha-statuene i Bamiyan-dalen i Afghanistan i 2001 og IS’ ødeleggelse av oldtidsbyen Palmyra i Syria i 2015 er kanskje de mest beryktede.

I det siste halve året har det også kommet anklager mot Israel om at de angriper den palestinske kulturarven for å svekke palestinernes identitet, og gjennom det også motstandsviljen deres. I tillegg har UNESCO dokumentert 349 skadede kulturminner, museer, biblioteker og arkiver i Ukraina siden den russiske invasjonen.

Den langvarige, men likevel ganske glemte konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan er et godt eksempel på hvordan kulturarv kan bli et viktig våpen. Armenia og Aserbajdsjan har kjempet om særlig to landområder i over hundre år. Nagorno-Karabakh er mest kjent, mens Nakhitsjevan er mindre kjent.

Nagorno-Karabakh har historisk hatt et stort flertall av armenske innbyggere, men høsten 2023 tok Aserbajdsjan kontrollen over området. Nakhitsjevan har hatt en betydelig armensk minoritet, men siden 1960-tallet har området hatt en befolkning bestående av over 90 prosent etniske aserbajdsjanere. Selv om Aserbajdsjans befolkningsmessige grep om Nakhitsjevan har vært sterkt lenge, og området er internasjonalt anerkjent som aserbajdsjansk, har landet anstrengt seg for å utviske sporene av at det også har bodd armenere her.

På 1980-tallet, før det brøt ut væpnede konflikter mellom Armenia og Aserbajdsjan i tida rundt Sovjetunionens fall, skal det ha vært mellom 59 og 100 armenske kirker, klostre og andre religiøse monumenter igjen i Nakhitsjevan. Totalt kjenner vi navnene på over 280 armenske kirker som har eksistert i området, men i dag er det svært få, om noen, igjen. Ettersom aserbajdsjanske myndigheter blokkerer alle forsøk på å undersøke situasjonen, er det vanskelig å finne sikre tall. De kirkene som har blitt undersøkt, har imidlertid vært ødelagt.

Ved siden av kirkene, har Aserbajdsjan særlig angrepet det mest særpregede uttrykket for armensk religiøs kultur, de såkalte khachkarene. En khachkar er en rikt dekorert, utskåret gravstein. I 2010 ble de skrevet inn på UNESCOs liste over immateriell kulturarv, sammen med den tradisjonelle bildebruken knytta til dem og håndverket som kreves for å skjære dem ut.

Allerede i 1998 ble det slått alarm om at Aserbajdsjan hadde fjernet eller ødelagt flere hundre khachkarer i Nakhitsjevan. Selv om protester fra blant andre UNESCO midlertidig stoppet ødeleggelsene, var den berømte kirkegården fra 500-tallet i Julfa ifølge ICOMOS nesten fullstendig ødelagt i 2006.

Utenforstående slipper ikke lenger inn på området, men bilder tatt fra over grensen i Iran, viser at området hvor kirkegården en gang lå, i dag har blitt skytebane for den aserbajdsjanske hæren. En rapport fra 2019 dokumenterte at Aserbajdsjan hadde ødelagt 89 kirker fra middelalderen, 5 840 khachkarer, og 22 000 andre gravsteiner i Nakhitsjevan.

Høsten 2023 overtok Aserbajdsjan etter en rask offensiv også kontrollen over Nagorno-Karabakh. Dette området har historisk hatt en armensk majoritetsbefolkning, og det har vært under armensk kontroll siden den armensk-aserbajdsjanske krigen på begynnelsen av 1990-tallet.

Etter den aserbajdsjanske overtakelsen, har imidlertid størstedelen av den armenske befolkningen flyktet til Armenia. Gitt Aserbajdsjans behandling av armensk kulturarv i Nakhitsjevan, er det stor grunn til bekymring for situasjonen i Nagorno-Karabakh. Internasjonale medier har allerede varslet om et forestående «kulturelt folkemord».

Internasjonale organisasjoner som UNESCO kan bidra til å begrense de verste aserbajdsjanske overgrepene. Det samme kan det internasjonale samfunnet. Bortsett fra UNESCOs inngripen i 1998, som uansett bare førte til en kort pause i angrepene, har imidlertid det internasjonale presset enten vært fraværende eller uten effekt. I 2019 var til og med UNESCOs verdensarvkomité samlet i Baku i Aserbajdsjan, og etter store gaver fra landet, har organisasjonen flere ganger lovpriset det aserbajdsjanske kulturarvarbeidet.

MiST er med på å forvalte verdensarven på Røros og i Circumferensen. For oss er det viktig å bygge bevissthet og spre kunnskap om trusler mot kulturarven, slik at vi kan gjenkjenne og stoppe dem i framtida. For senere en gang, kan det være vår kulturarv som kommer under angrep. Verdensarven er dessuten vår alles felles kulturarv.