Skip to main content

Se - en flyktning!

Nyhet   •   mar 30, 2017 12:35 CEST

Live, Love, Refugee viser bilder av flyktninger i uvante situasjoner. Foto: Omar Imam

Hva skjer når en gruppe mennesker blir vist så mye i media at de tilslutt blir usynlige?

Det spørsmålet har de tre fotografene Natalie Naccache, Omar Imam og Liam Maloney stilt seg. De har alle møtt syriske flyktninger gjennom kameralinsen. Og de har alle ønsket å skape et annet bilde enn det vi vanligvis ser i media. Nå stilles bildene deres ut på Nobels Fredssenter i utstillingen Omveier. En utstilling som viser folk på flukt som folk, først og fremst. Folk med følelser, frykt og savn, fremstilt med stolthet, menneskelighet og humor.

-Som nyhetsfotograf har jeg selv vært i flyktningleir og tatt de bildene redaksjonene hjemme ønsket å trykke, sier Liam Maloney. –De klassiske bildene av flyktningstrømmer og mennesker som led. Jeg trodde bildene hadde makt til å endre ting. At de kunne gjøre livet bedre for dem jeg tok bilder av. Men så begynte jeg å se tilbake på hvordan flyktninger har blitt vist gjennom historien og fant ut at bildene var så like at flyktningene ble ansiktsløse.

Så da den kanadiske fotografen dro til Libanon i 2013 visste han at han var på jakt etter et annet bilde. Han tilbragte dagevis sammen med en gruppe flyktninger fra Homs som hadde slått seg ned i en midlertidig leir inne i et nedlagt slakteri. Der gjorde de ikke så mye annet enn å vente og håpe på å komme seg videre. Kvelden før Ramadan var alle lenge oppe. De satt og drakk te og røykte. Flyktningene satt med mobiltelefonene og viste hverandre bilder av familiene sine. Noen viste frem filmer av ting som hadde skjedd før de forlot Homs. Nå og da ble de avbrutt av meldinger som tikket inn fra familiemedlemmer på den andre siden av grensen. Da skjønte Maloney at øyeblikket han hadde ventet på var kommet. Han tok bilder av mennene som satt der i mørket, med ansiktet opplyst av lystet fra mobilskjermene. Og han ba om å få tekstmeldingene de fikk, og dem de sendte tilbake over grensen.

-Da jeg kom hjem til Canada fikk jeg meldingene oversatt. Og det tok fullstendig pusten fra meg. Disse menneskene, som var i en desperat situasjon, stilte hverandre tilsynelatende hverdagslige spørsmål. Hvor er du nå? Har du nok mat? Er du trygg? Men de egentlig snakket om, var liv og død. Det var så intimt og så hjerteskjærende.

«Texting Syria» består av elleve fotografier med tilhørende tekstmeldinger. De har vært vist i Toronto, New York og Istanbul og nå henger de på Nobels Fredssenter i Oslo, side om side med fotografiene til syriske Omar Imam. -Jeg kunne aldri ha gjort det samme som Omar gjør, sier Liam Maloney. Han snakker om måten fotograf-kollegaen bruker humor på i bildene sine. –Jeg har selv opplevd galgenhumoren blant flyktningene i Libanon. Men fordi jeg ikke er en del av det fellesskapet, kunne jeg aldri tillatt meg å gjøre det Omar gjør.

Omar Imam kommer fra Damaskus og er selv flyktning. Han har tilbragt mye tid i flyktningeleirer, både som frivillig og fotograf. –Jeg har sett hvordan humor brukes som et verktøy for å overleve i en desperat situasjon, sier han selv. –Jeg ønsket å vise hvordan disse menneskene kjemper for å leve videre selv om krigen har fratatt dem absolutt alt.

Omar Imams bilder ser absurde, rare og morsomme ut. De viser mennesker i regisserte, surrealistiske situasjoner. Imam starter arbeidet med bildene lenge før han tar frem kameraet. I lange samtaler forteller fotoobjektene ham sin historie og han klekker ut en måte å fremstille den på – i ett bilde. Så begynner fotograferingen, med rigging og staffasje. –Vi hadde mye moro under fotograferingen, sier Omar Imam. –For flyktningene var det et artig avbrekk i en traurig hverdag. Men noen ganger begynte de å gråte mens vi tok bilder, fordi de begynte å tenke på det de hadde opplevd. Da sluttet jeg å fotografere. For meg er det aller viktigste å vise disse menneskene med verdighet. I bildene ser du at de er stolte av den de er og av sin egen kamp for overleve.

Mens Imam og Maloney viser oss mennesker på flukt på en helt ny måte, er Natalie Naccaches prosjekt å vise frem en gruppe flyktninger vi aldri ser eller hører om. I sitt dagbokinspirerte verk «Our Limbo» forteller hun historien til fem unge, rike kvinner som forlot Syria for å studere før krigen brøt ut. Nå har krigen ødelagt hjemlandet deres og de kan ikke dra tilbake. Spredt rundt i ulike land har de fått drømmene og planene sine ødelagt. De er i «limbo». –Disse kvinnene har tak over hodet og mat på tallerkenen, men de savner hjemlandet sitt like mye som folk i flyktningleirene gjør. Men for dem er det vanskelig å uttrykke savnet og desperasjonen de føler, fordi de har det så bra sammenliknet med andre flyktninger.

Hvorfor er det viktig å fortelle disse kvinnenes historier? Fordi de får oss til å forstå at vi ikke skal ta noe for gitt, sier den libanesisk-britiske fotografen. –Disse kvinnene ser ut som oss. De kler seg som oss og lever som oss. De får oss til å forstå hva det betyr å måtte flykte fra landet sitt. Og de får oss til å tenke «det kunne ha vært meg».

Utstillingen Omveier vises på Nobels Fredssenter tom. 3. september 2017.  

Alle foto i saken: Johannes Granseth / Nobels Fredssenter