Blogginnlegg -
Frisk som en fisk helt til du ligger der
Livet i gave, ja, det er nettopp det jeg har fått. Uten to lunger fra en ukjent donor ville jeg nok ikke vært på denne jorden og lagd leven den dag i dag.
Eller jeg ville vel kanskje vært på denne jorden i noen år til, men brutalt nok under en gravstein. Og det går mer og mer opp for meg for hver dag som går. Alt jeg får oppleve nå skjer takket være organdonasjon, leger og sykepleiere, og ikke minst støtte fra familie, kjæreste og venner.
Det første året etter operasjonen var jeg for opptatt til å ta igjen alt det tapte, med feiring av livet, trening, reise, flytte, studere osv osv. Det tok aldri slutt og jeg svevde på en rosa sky. Det var på ingen måte slik at jeg ikke tok vare på organene mine, tvert imot. Det var heller at jeg lyttet ikke godt nok til kroppen da jeg ble sliten, og ville uten tvil være med på ALT. Jeg fikk som fortjent, og fikk meg et slag i ansiktet. Det jeg først trodde var omgangssyken, ble omgjort til tanken på influensa før det viste seg at jeg hadde fått en rolig liten nyresvikt. Det var vel først da jeg skjønte at alle organer påvirker hverandre, påkjenningene kroppen blir utsatt for vil vise sine tegn og til slutt må man faktisk ta seg en pause.
Hvis man ser på det fra en positiv side fikk jeg jo komme tilbake til Riksen på et lite besøk, noe jeg syns blir koseligere og koseligere for hver gang. Inntrykket jeg fikk av denne innleggelsen var ikke halvparten så alvorlig som tidligere, men det var helt klart nødvendig og veldig bra for meg. Nå vet jeg hvor grensen går, informasjonen jeg får fra legene blir ikke tatt med en klype salt lenger og jeg tar bedre vare på kroppen og organene mine enn noensinne.
Til enhver tid må jeg tenke at det jeg gjør må være for lungene mine sitt beste. Jeg skal på ingen måte gå rundt å være redd for at jeg kan bli dårlig igjen, for det er ikke slik min tankegang fungerer. «Alltid føre vàr enn etter snar» er heller et nytt ordtak jeg følger. For det har seg sånn at jeg er mer utsatt enn andre for infeksjoner, hudkreft, resten av organene blir i større grad belastet pga medisinene, men jeg kan ikke legge meg ned og vente på at dette skal skje. Jeg vil heller bruke hverdagen til noe fornuftig, som å få en utdannelse, trene, være sosial, smile og være glad. I hvert fall så langt dette lar seg gjøre. Det er sånn jeg er, og en positiv innstilling hjelper i enhver situasjon er min oppfatning.
Utrolig nok er jeg utrolig frisk den dag i dag, og det kan jeg ikke ta for gitt. Plutselig kan dette snu, og for mange kan det være vanskelig å se for seg. Jeg ser like frisk ut som alle andre, kanskje friskere ut i enkelte tilfeller også. Da er det lett å glemme hva kroppen min faktisk har vært gjennom. For det tar tid å tilvenne seg nye organer, og det er noe mitt immunsystem gjerne skulle kastet på hue og ræva ut så fort som mulig. Takket være medisinene jeg går på holdes dette i sjakk, og forhåpentligvis vil jeg ikke måtte gjennom noe avstøtning eller flere trøblete runder. Brukt opp uflaksen min nå si!
Nå går hverdagen min ut på lese til sykdomslæreeksamen. Mange skulle vel kanskje tro jeg hadde fått nok av sykehus og andre ting som har med sykdom å gjøre. Det har vel heller vært motsatt. Jeg vil gjerne gi noe tilbake, vise andre hvor bra medisin i dag fungerer og ikke minst hjelpe andre i vanskelige og kjipe situasjoner med tanke på sykdom og sykehusinnleggelser. Om to uker har jeg utrolig nok kommet meg gjennom førsteåret på sykepleien og jeg gleder meg så utrolig mye til fortsettelsen at jeg ikke har ord.
Jeg sitter heldigvis ikke kun på skolen og leser. Dagene består også av en god del trening, noe jeg tror er viktig for den formen jeg er i i dag. Det er ikke annet enn positive tilbakemeldinger på sykehuskontrollene og ingenting er vel bedre enn det. Nye treningsmåter, flere mål enn noen gang og ikke minst motivasjon som går litt i hytt og pine tenkte jeg å skrive om i et annet innlegg. For jeg har nemlig klart ting jeg ikke hadde trodd var mulig for meg å klare.
Tekst: Benedicte Abelló Foto: Privat
