Stabburet går fremover – ved å gå bakover i historien

Stabburet lanserer ny reklamefilm og introduserer Stabbur-Nilsen – en gledesspreder med stort hjerte for mennesker og god mat.

Møt Stabbur-Nilsen, mannen som (ifølge seg selv) fant opp Stabburet pålegg. Han er inspirert av Stabburets grunnlegger Gunnar Nilsen, men lever sitt eget liv i et påleggs-elskende univers. Stabbur-Nilsen bor i et ekte stabbur og dukker opp hver gang noen åpner en boks med pålegg.

Når Stabburet nå fornyer reklamen for sine påleggsprodukter, hentes inspirasjonen fra merkets stolte historie – og fra mennesket bak. Teamet bak Stabburet pålegg har brukt tid på å bli kjent med gründeren Gunnar Nilsen, både forretningsmannen og menneskekjenneren med det store hjertet. Resultatet er en ny frontfigur som hedrer historien, samtidig som han lever sitt eget liv i dag.

Stabbur-Nilsen er selve bildet på merkevaren Stabburet: jovial, optimistisk og alltid med et glimt i øyet. Han representerer matglede, tradisjon, pågangsmot og kreativitet – på en sjarmerende måte. En ting er sikkert: Du kommer aldri til å se ham sint, selvhøytidelig eller altfor seriøs.

Den nye reklamefilmen er regissert av filmskaper Harald Zwart, som – i likhet med Gunnar Nilsen – har røtter i Fredrikstad.

Fakta om Gunnar Nilsen (1913–1984)

Gunnar Nilsen var en norsk forretningsmann og pionér innen matvareindustrien fra Fredrikstad. Han åpnet sin første butikk som 19-åring og grunnla i 1936 delikatesseforretningen Stabburet, som utviklet seg til et ledende matvareproduserende selskap med kjente produkter som Stabburet Leverpostei og Stabbur-Makrell. Under hans ledelse vokste virksomheten kraftig, og i 1962 ble Stabburet A/S etablert med Nilsen som administrerende direktør. Gunnar Nilsen solgte Stabburet i 1969, men fortsatte en periode som administrerende direktør. I 1986 ble selskapet en del av Orkla-konsernet. I tillegg til sin rolle som industrigründer, var Nilsen kjent for sitt sterke sosiale engasjement og ble i 1972 utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Etter sin død ble han i 1999 kåret til «Århundrets Fredrikstad-borger» for sin betydning for byen og norsk næringsliv.