Professor på lag med studentene

Professor i sosiologi, Aksel Tjora, har mange ideer som han greier å gjennomføre, men enda flere som ligger på vent. Og han mener at de fleste har godt av et døgn eller to uten smarttelefon.

Egentlig er han utdannet sivilingeniør. Han begynte å jobbe med systemutvikling, men kjedet livet av seg i Oslo. Til tross for at han alltid hadde vært en, med egne ord, «beinhard realist opptatt av matematikk og fysikk og ingenting annet», skiftet han retning og endte på sosiologi. I 1998 fikk han en akademisk stilling ved NTNU, og har ikke sett seg tilbake siden. Ved siden av professorstillingen og utallige forskningsartikler og bøker startet han i 2014 hjertebarnet Sosiologisk Poliklinikk – et arbeidsfellesskap for sosiologer hvor alt fra bachelorstudenter til professorer jobber sammen, og ifølge Tjora gjør mer spennende ting enn man får lov til ved universitetet.

– Jeg har kanskje mye mer kontakt med studentene mine enn kollegene mine, og de fleste oppfatter meg nok som en annerledes professor, mer som en kompis. Jeg er mer avslappet på ting, spiller i rockeband ... Jeg tror faktisk selv at jeg er litt ungdommelig, hvilket så klart er et tegn på at jeg sikkert ikke er det. Det er litt skummelt når man også har ansvaret for å veilede, men det er ikke OK å bli høy på pæra bare fordi man har en posisjon.

På Wikipedia er du avbildet på en «Veltepetter»-sykkel. Er den din?
– Ja! Halve livet har jeg ønsket meg en sånn, og i Berkeley fant jeg en som laget dem for hånd. Å transportere den hjem til Norge holdt på å koste meg ekteskapet. Og det er omtrent så vanskelig å sykle som det ser ut til. Like etter at bildet ble tatt, på Dragvoll, syklet jeg inn gjennom de høye dørene der, foran haugevis av studenter. Og gikk rett på trynet. 

Forskningen til Tjora er mye relatert til interaksjon mellom mennesker og teknologisk påvirkning. 

Hvordan står det egentlig til med måten man omgås hverandre på?
– På én måte står det dårlig til med oss, for vi bruker fryktelig mye tid på skjerm. Men skjulte observasjoner på for eksempel kafé registrerer at folk er overraskende oppmerksomme på hverandre, og noen av studiene tyder på at vi ikke har det så ille som vi skal ha det til. Men ungdom i dag kommuniserer langt mer med tekst enn med språk, og det blir en større utfordring enn vi tror. Jeg vil ikke være noen dommedagsprofet, men samtidig ikke undervurdere hvordan teknologien endrer oss. Tredjeårselevene mine fikk i oppgave å være offline én dag, og de gruet seg virkelig til å være 24 timer borte fra nettet. Det er ganske besynderlig. Jeg tror alle har godt av et døgn avlogget. Man vil fort merke fraværet av de små tingene man sjekker hele tiden, og dødtiden man opplever. Man risikerer at man plutselig må snakke med sidemannen!

Nå er boken hans Kvalitative forskningsmetoder i praksis ute i sin tredje utgave. En bok som først kom i 2010 fordi professoren fant hull i den eksisterende metodelitteraturen, spesielt på analyse og behandling av innsamlet data, som ofte var for dårlig beskrevet. Og studentene har trykket den til sitt bryst.

– Jeg har aldri fått så mye respons på noe jeg har gjort, som på den boka. Å faktisk lage noe som folk har nytte av, er en stor lettelse! Samtidig vil det alltid være behov for noen typer endringer. Jeg veileder jo hele tiden, så det kommer stadig nye innsikter på ting som jeg vil ha med i boken. Selv om det for hver utgave vil være vanskeligere å lage en ny, kan det nok komme enda en når denne har fått virke litt.

Hva drømmer du om å gjøre, som du ikke har rukket ennå? 
– Generelt har jeg store forhåpninger til fagområdet sosiologi. Samtidig opplever jeg at det er litt traust, det skjer ikke så mange fundamentale ting. Jeg har ikke fått satt meg ned og grundig gjort det ennå, men målet mitt er å få skrevet ned mer sosiologisk grunnlagstenkning. Som selvfølgelig vil revolusjonere hele fagområdet ... Hehe. Man må ha en sånn motiverende livsløgn så man holder seg gående.

TEKST: TURBO KOMMUNIKASJON, KIRSTI KRISTOFFERSEN 

Teksten er først publisert i VIT nr. 1 - 201