Barnets beste å beholde både mor og far som hovedomsorgspersoner etter bruddet

Hovedregelen i barneloven (1981) er at barnets to hovedomsorgspersoner under samlivet, mor og far, reduseres til bare en etter bruddet. Under den krisen det ofte er for barnet at mor og far flytter fra hverandre har lovgiver ment at det normalt vil være til barnets beste at antall hovedomsorgspersoner etter bruddet reduseres til en. Enten mor eller far, ikke begge to.

Som en sekundær ordning kan foreldrene, hvis de er enige om det, avtale at barnet ”skal bu fast hos begge”, jfr. Bl. § 36(1),2.pkt. Det er denne bostedsordningen som i debatten blir uttrykt som ”delt bosted”.

Delt bosted  har fremstått som et stridens eple. Foreldrenes rettslige posisjon til barnet ved delt bosted er likestilt. Der felles foreldreansvar forelå før samlivsbruddet fortsetter den likestilte rettslige posisjonen også etter bruddet.  Det medfører blant annet at foreldrene må være enige mht. flytting m.m..

”Delt bosted” tolkes dessverre ofte av både  advokater og andre fagfolk  å være en tidsbrøk,  der barnet tilbringer 50% av tiden hos hver av foreldrene.  Dette er en alvorlig og utbredt feiltolkning. Delt bosted definerer et rettsforhold mellom foreldrene i forhold til barnet og angir ingen eksakt omsorgstidsbrøk. Avtaler om delt bosted kan men må ikke gå ut på at barnet skal tilbringe 50% hos hver av foreldrene. Det er helt opp til foreldrene selg å fastsette hvilken tidsbrøk som i denne familien er barnets beste.

Motstanderne av delt bosted hevder at barnet må slippe å måtte være en pakkepost mellom to hjem. Barnet må ha ett sted der det førler det har sitt hjem. Faktum er imidlertid at barnet ofte har flere forflytninger når foreldrene følger lovens hovedregel, ”ein stad fast” og der det praktiseres såkalt ”vanlig samvær” Dette er ifølge barnelovens § 43,2.ledd  samvær med barnet ”ein ettermiddag i veka, annenkvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske.” Hyppigheten av forflyttninger  for barnet  avhenger  helt av hvilken praksis foreldrene velger, og blir ved praktisering av delt bosted med ukesbolker halvparten så hyppig som ved vanlig samvær.

Det går imidlertid godt an å forene de to synspunkter,  - å opprettholde den likestilte rettslige posisjon selv om barnet tilbringer vesentlig mer tid hos én av foreldrene enn hos den andre!

Gjeldende barnelov fremtvinger ikke automatisk en ulik rettslig posisjon der omsorgsbrøken mellom foreldrene avviker vesentlig fra 50/50. Det er på dette punkt barneloven er uheldig utformet og er årsak til alvorlige misforståelser. Det er også på dette punkt Norge fremstår som annerledeslandet i Norden, der vår barnelov (§37), i  motsetning til i de øvrige nordiske land, tillegger ”hovedomsorgspersonen” spesifike rettigheter på bekostning av den andre forelderen.

Det verste for barn ved samlivsbrudd er å oppleve at mor og far krangler. At det å bli satt rettslig på sidelinjen i forhold til eget barn lett kan føre til krangel og bidra til å heve konfliktnivået mellom foreldrene er ikke vanskelig å forstå. Målsettingen for enhver barnelov bør imidlertid være å bidra til å senke konfliktnivået mellom foreldrene, ikke å heve det.

Hvorfor ikke la både mor og far få fortsette som”hovedomsorgsperson” for barnet,  selv der omsorgstiden fordeles ulikt mellom dem?  En frivillig omsorgsbrøk,  for eksempel  på 70/30, blir mye lettere å akseptere der også den med den lavest omsorgstid fortsetter med uendret  rettslig posisjon til barnet også etter samlivsbruddet.  Det vil da være lettere for foreldrene å fokusere på å finne en praktisk god bostedsløsning nettopp for dem, når rettsposisjonsstriden fjernes.

En slik praksis vil også gi fleksibilitet. Omsorgstidsbrøken vil lettere kunne justeres etter familiens behov og barnets alder, ønsker og utvikling. Ordningen vil også kunne virke positivt normdannende og signalisere at samfunnet forventer at begge foreldre fortsetter sitt likeverdige, fullverdige og ansvarlige foreldreskap også etter samlivsbrudd, - til barnets beste!

Peter Meidell

(Styremedlem i Foreningen 2 Foreldre)