Straffeloven § 216 og forholdet til barnelovens regler

I forbindelse med samlivsbrudd oppstår det alltid en kortere eller lengre fase hvor det ikke er avklart hva slags omsorgsløsning som skal gjelde for barnet. Ikke sjelden skjer det at èn av foreldrene likevel tar med seg barnet og flytter, uten at det foreligger en omforent enighet om hva som egentlig skal gjelde. Det kan være mange grunner til dette, urettmessige og/eller rettmessige grunner. Resultatet av dette er at det etablerer en bestående omsorgsløsning som kan få en kortere eller lengre varighet – f eks frem til mekling ved familievernkontoret er avsluttet, og/eller kanskje enda lenger f eks frem til en domstolsbehandling av tvisten.

I mange tilfeller vurderer domstolen det som best for barnets del å opprettholde ordningen dersom denne vurderes å fungere godt nok, dog kanskje med noen små justeringer. Skal domstolen gjøre større endringer i en bestående ordning som fungerer, må dette begrunnes særskilt, jf status quo prinsippet. Dette prinsippet vil gjøre seg gjeldende selv om tilstanden er etablert i strid med den andre forelderens vilje.

Mange spør seg i etterkant – er dette lov?

I praksis oppleves den umiddelbare fasen etter samlivsbruddet, hvor det ikke er etablert enighet el.l., som et mer eller mindre ”rettstomt område”. Noen vil kanskje hevde at det er ”jungelens lov” som gjelder. Dette resulterer dessverre og uansett ofte i svært fastlåste konflikter mellom foreldrene, og i regel øker en slik handling konfliktnivået dramatisk. I denne artikkelen som det forklares noe rundt bestemmelsene i barneloven, sammenholdt med bestemmelsen om omsorgsunndragelse i straffeloven § 216, for å gi en beskrivelse av rettstilstanden.

Barnelovens begreper:

I foreldreansvaret inngår blant annet plikten til å forsørge barnet, jf. barneloven § 30 annet ledd første punktum. Gifte foreldre har felles foreldreansvar, jf. barneloven § 34 første ledd.

For barn født etter 1. januar 2006, har samboende foreldre felles foreldreansvar, jf. barneloven § 35 annet ledd. For barn født før denne datoen, kan samboere avtale at de skal ha felles foreldreansvar for felles barn.

Når foreldrene ikke er gift eller samboende har mor foreldreansvaret alene, jf. barneloven § 35 første ledd. Foreldrene kan avtale at de skal ha foreldreansvaret sammen eller at faren skal ha foreldreansvaret alene. Felles foreldreansvar kan også fastsettes ved rettsavgjørelse. Foreldre som ikke bor sammen, men har felles foreldreansvar, kan dessuten avtale hvem av dem barnet skal bo fast hos, eventuelt inngå avtale om delt bosted.

Enes ikke foreldrene om hvem av dem barnet skal bo fast hos, må spørsmålet avgjøres av retten. Frem til 1. juli i fjor kunne delt bosted ikke fastsettes ved rettsavgjørelse. Men nå åpnes det for en snever adgang for domstolene til å idømme delt bosted dersom det foreligger særlige grunner.

Fast bosted er der barnet bor fast. Det er en klar sammenheng mellom fast bosted og foreldreansvar. Bare den barnet bor fast hos kan få foreldreansvaret alene. Foreldreansvaret kan ikke gis til samværsforelderen alene. Skal samværsforelderen få foreldreansvar, må det skje i form av felles foreldreansvar.

Delt bosted betyr at foreldrene har avtalt (eller retten unntaksvis har fastsatt) at barnet skal bo skiftevis hos hver av foreldrene – for eksempel en uke om gangen, jf. barneloven § 36 første ledd annet punktum. En avtale om delt bosted behøver likevel ikke gå ut på at barnet skal bo nøyaktig like lenge hos hver av foreldrene. 

Samværsrett kan tilkomme den forelder som ikke bor sammen med barnet. Vedkommende forelder kan ha del i foreldreansvaret (felles foreldreansvar) eller samværsrett uten foreldreansvar. 

Barneloven § 42 slår fast at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, selv om de lever hver for seg. Foreldrene har gjensidig ansvar for at barnets rett til samvær med dem begge blir oppfylt. Barneloven § 43 slår fast at den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, har rett til samvær med barnet om ikke annet er avtalt eller fastsatt. Barnets beste står sentralt i vurderingen. 

Forskjellen mellom en avtale om delt bosted og en avtale om omfattende samværsrett er at i siste fall kan den forelderen barnet bor fast hos i større utstrekning treffe avgjørelser om barnet på egen hånd. Dessuten gjelder det noe forskjellige regler om underholdsbidrag.

Sondringen mellom foreldreansvar og omsorg er uklar. Begrepet omsorg brukes i lovgivningen med forskjellige funksjoner. Enkelte lover skiller mellom ”omsorg” og ”den daglige omsorg”.

I straffeloven § 216 har Høyesterett kommet til at ”omsorg” skal forstås som den daglige omsorgen. Iblant brukes begrepet omsorg i sammenstillinger, for eksempel ”aleneomsorg” eller ”omsorgsperson”. 

Barneloven anvender begrepet omsorg i barneloven § 30, og angir der at barnet har rett til omsorg som ledd i foreldreansvaret. Omsorgen er altså ikke prinsipielt forskjellig fra foreldreansvaret, men en del av det.

Loven gir ingen nærmere definisjon av hva omsorgen egentlig er. Sentralt er imidlertid barneloven § 37 som sier at den forelderen barnet bor fast hos, alene kan treffe avgjørelse om vesentlig sider ved omsorgen for barnet; her brukes omsorgsbegrepet til å trekke en ramme for en enkeltforelders bestemmelsesrett.

I barnetrygdloven, og antakelig også skadeerstatningsloven, er det lagt til grunn at om barnet bor fast hos én, betyr ikke det nødvendigvis at vedkommende har omsorgen for barnet (iallfall ikke hvis det er en annen enn forelderen). Innholdet i omsorgsbegrepet kan følgelig variere etter hvilken lov det opptrer i.

Siden omsorgsbegrepet er uklart, legger barneloven vekt på ikke å knytte en forelders adgang til å treffe avgjørelser om barnet til omsorgsbegrepet, men i stedet knytter loven rettsvirkninger til hvem barnet bor fast sammen med (”fast bosted”).

Straffeloven § 216:

Straffeloven 1902 § 216 forbyr at en umyndig unndras eller holdes unndratt fra sine «foreldres eller andre vedkommendes omsorg». Som «umyndig» regnes enhver person under 18 år. Straffen er normalt fengsel i inntil 3 år, men foreligger det særdeles formildende omstendigheter kan bot idømmes. Strafforfølgning skjer bare etter begjæring fra den fornærmede. Bestemmelsen rammer det å unndra en umyndig fra omsorg, eller bevirke at vedkommende «holdes unndratt». Medvirkning er også ansett straffbart.

Straff fordrer at den umyndige er unndratt «omsorg». Barneloven inneholder, jf det ovennevnte, ikke uttrykket «omsorg». Loven knytter i stedet rettsvirkninger til hvor barnet «bor fast», og om noen har «samværsrett» eller «foreldreansvar». Etter barneloven § 37 har den som barnet «bur fast saman med» (bostedsforelderen) kompetanse til å treffe visse beslutninger på barnets vegne. Uttrykket «bor sammen med fast» innebærer ar bostedsforelderen kan på egen hånd treffe en rekke avgjørelser om dagliglivet til barnet selv om foreldrene har felles foreldreansvar. Den som barnet ikke bor fast sammen med, har samværsrett.

Den som har foreldreansvar skal gi barnet forsvarlig «oppseding og forsyting», jf. barneloven § 30. Spørsmålet om hvilket av disse begrepene uttrykket «omsorg» i straffeloven § 216 viser til, kom opp i Høyesterettsdommen Rt. 1995 side 687. I dommen la Høyesterett til grunn at «omsorg» betyr det samme som «bu saman med fast» i barneloven. Å tolke straffeloven § 216 slik ville etter Høyesteretts oppfatning beskytte den omsorgsfunksjonen som har størst betydning for barnet. Avgjørelsen innebærer at den som har samværsrett, ikke er vernet av straffeloven § 216 dersom samværet saboteres, og at bostedsforelderen har vern av straffeloven § 216 også når foreldrene har felles foreldreansvar etter at de har skilt lag. Høyesterett tok i avgjørelsen ikke direkte stilling til om straffeloven § 216 kommer til anvendelse der foreldrene har avtalt at barnet skal ha delt (skiftevis) bosted, jf. barneloven § 36 første ledd annet punktum. Høyesterett uttalte imidlertid at det var mest nærliggende å tolke bestemmelsen slik at den ikke gjelder slike tilfeller, jf. Rt. 1995 side 687 på side 688. Det understrekes imidlertid at dette rettslige spørsmålet ikke er avklart.

Det er samtidig nærliggende å tolke dette dithen at foreldre som ikke har en avvikende avtale eller avgjørelse fra domstol el.l., også i tiden etter samlivsbruddet, i praksis er å anse fullstendig likestilt som foreldre for barnet, forutsatt at de begge har felles foreldreansvar. Det betyr også at i den tid foreldrene ikke har en avtale og avgjørelse om omsorgsløsning, så vil ikke straffeloven komme til anvendelse selv om èn av foreldrene ”tar seg til rette”. Det samme kan som nevnt antas der foreldrene har avtalt delt fast bosted.

Samtidig kan nevnes at Justisdepartementet i brev/høringsnotat av 21. Oktober 2010 (201002072 ES AIK/mk) har foreslått bestemmelsen i straffeloven § 216 endret. Essensen i forslaget til endring er at internasjonal barnebortføring vil bli gjort straffbar også der den bortførende forelderen har barnet fast boende hos seg. Justisdepartementet mener at det avgjørende for straffansvarets utstrekning må være hva som i normaltilfellene tjener barnets interesser best. Det vil i utgangspunktet være til barnets beste å ha kontakt med begge foreldrene. Dersom en straffetrussel kan bidra til at dette oppnås i større grad enn ellers, taler det for bruk av straff ikke bare i saker som har karakter av bortføring, men også i saker der den ene av foreldrene saboterer den andres rett til samvær.

Både Justisdepartementet og Straffelovkommisjonen har lagt til grunn at det foreligger et behov for å straffe den som holder et barn borte fra bostedsforelderen. Justisdepartementet understreker at har man først inntatt et slikt standpunkt, kan det i utgangspunktet synes inkonsekvent å avgrense straffansvaret mot liknende atferd som er like straffverdig som den man ønsker å ramme, under henvisning til straffens uønskede virkninger. Spørsmålet er også om det foreligger noen relevante forskjeller på å holde barnet borte fra den av foreldrene som det bor fast sammen med, og å gjøre det samme på bekostning av barnets rett til samvær med en samværsberettiget forelder eller forelder med avtale om delt bosted, som tilsier at man straffer det ene men ikke det andre. Ytre sett er det liten forskjell på de to situasjonene.

Dagens ordning kan utvilsomt oppfattes som helt urimelig; bostedsforelderen kan få den samværsberettigede straffet for ikke å bringe barnet tilbake i henhold til det foreldrene har avtalt, mener selv straffri dersom han selv bryter den samme avtalen overfor den samværsberettigede.

Det kan derfor med stor styrke anføres ar rettferdighetshensyn taler for å utvide vernet etter straffeloven § 216 til også å omfatte den samværsberettigede, og foreldre som har avtalt delt bosted. På den annen side vil straffebestemmelsen i praksis hovedsakelig rette seg mot den ene av foreldrene, hvor nok bruk av straff i en situasjon der foreldrene er i konflikt, også åpenbart kan ha sine betenkelige sider.

Selv om man også kan motvirke omsorgsunndragelse ved hjelp av sivilrettslige midler, og i enkelte tilfeller med bestemmelsen om straff for frihetsberøvelse, er det likevel helt nødvendig videreføre muligheten til å reagere med straff mot omsorgsunndragelse. Straff må antas å ha en sterkere preventiv effekt enn tiltak etter tvangsfullbyrdelsesloven. Dessuten rammer bestemmelsen også bortføring av barn, ved at barn ulovlig tas ut av landet eller holdes tilbake i utlandet av en av foreldrene, i strid med foreldreansvaret til den annen forelder. Dette er utvilsomt en økende utfordring for norske myndigheter, og den kan vanskelig løses uten mulighet til å ta i bruk straff.

Høringsfristen for lovendringsforslaget ble satt til 31. Januar 2011.