En optimistisk bok om schizofreni

«Schizofreni» assosieres med spaltede personligheter og rabiate massemordere. Noe av det aller vanskeligste med å ha schizofreni, er å leve med at slike negative oppfatninger er så utbredt. Fortsatt er lidelsen en gåte for forskerne. Mye av det som står i fagbøkene, er skremmende og nedslående. Nå kommer Gyldendal Akademisk med en erfaringsbok om schizofreni. Håpet er at den vil bidra til mer åpenhet og optimisme rundt sykdommen.

Dawn Peleikis jobber som overlege ved spesialpoliklinikken for psykoser ved DPS Groruddalen. Sivje Felldal er litteraturviter fra Universitetet i Oslo og jobber som redaktør. Hun har hatt diagnosen schizofreni siden tidlig på 2000-tallet. Vi spurte dem hvordan de kom fram til at de ville skrive bok sammen.

Dawn: Jeg tror det var slik at jeg foreslo for deg, Sivje, at vi skulle skrive sammen. Jeg visste jo at du var flink til å skrive.

Sivje: Ja – og jeg hadde faktisk tenkt på det, men turte ikke si det til deg. Etter hvert snakket vi om det i mange år. Vi følte begge at vi hadde en del erfaringer som vi syntes manglet i den litteraturen som finnes.

Sivje: Og så tenkte jeg at jeg bare måtte bli ferdig med sykdommen først. Men det skjedde aldri. Dawn: Og vi kom til en erkjennelse om at schizofreni tar tid.

Sivje: Jeg ble etter hvert utskrevet og ringte klinikken hvor Dawn jobber, for å gi beskjed. Hun som tok telefonen, forsto ikke hva jeg sa, så jeg bare gjentok: - Si til Dawn at nå er jeg klar!

Dawn: Jeg skjønte meldingen med én gang.

- Hva er bokens viktigste budskap?

Dawn: Det som har vært veldig viktig for oss å få fram, er at det er mange med psykoselidelser som lever gode liv, selv om det er vanskelig i perioder. Men de synes veldig lite i mediene og ellers fordi de ikke gir uttrykk for hvordan de har det.

Sivje: Det vanlige livet, med familie og venner og jobb – det får ikke spalteplass. Og jeg må nok si at jeg lar folk bli kjent med meg før jeg forteller om lidelsen min. Jeg vet jo at det er en del myter rundt den, og jeg må finne en måte å forholde meg til mytene på. Jeg opplever at folk blir overrasket og sier slikt som: «Det hadde jeg ikke trodd om deg!» eller: «Du kan da vel ikke være så sterkt rammet.» Da må jeg si at jeg nok ikke er så spesiell, og at det kan variere noe hvor hardt rammet jeg er. Men jeg lever det vanlige livet mitt, uten de store katastrofene. Dette er jo blitt det normale for meg.

Dawn: Det handler om å finne måter å leve med de utfordringene du har.

Boken er altså skrevet av en psykiater og en pasient, men leseren får aldri vite hvem som har skrevet hva. Forfatterne har vært opptatt av å ha én felles stemme og ikke for eksempel veksle mellom en ekspertstemme og en brukerstemme, en form som en del andre forfattere har brukt.

Sivje: Vi har begge delt erfaringene våre i boken. De står som sitater, og i dem har vi tillatt oss litt fri utfoldelse. Men vi ville også at boken skulle kunne brukes som en fagbok, og i og det gjenspeiler seg i de mer faglige delene. Det er jo utfordringer i dette livet som skal møtes mellom krisene, men det skrives det ikke så mye om i andre bøker.

Dawn: Man kan betrakte lidelsen som en kronisk tilstand – litt på samme måten som migrene eller diabetes. Man må ha hjelp og behandling når det står på som verst, men ellers kan man lære seg å leve med den.