Ph.d. – en veiviser

Å ta en doktorgrad er blitt langt vanligere enn tidligere. Nesten 10 000 personer har opptak på et ph.d.-program i Norge (Reymert, Nesje & Thune, 2017). Antallet som disputerte, ble tredoblet fra 1980–2000 og er ytterligere fordoblet i perioden etter årtusenskiftet (Sarpebakken, 2016). I 2016 disputerte 1410 personer (NIFU, 2017). 

Økningen i antall doktorgrader har fått enkelte til å mumle om at nå tar ≪alle≫ doktorgrad, og at det er blitt så enkelt å bli doktor (Kvittingen, 2015b). De som mumler om dette, ser ut til å verken kjenne et representativt utvalg av befolkningen eller ha sjekket tallene: Det er fortsatt ikke mer enn en prosent av befolkningen som har doktorgrad (SSB, 2016), og blant dem som forsøker, er det under halvparten som blir ferdige innen fire år (Olsen & Kyvik, 2012). 

Å ta ph.d. er verken blitt vanlig eller enkelt. Forfatterens utgangspunkt er at det å få stipend og å gjennomføre en ph.d.-grad er krevende, men at det kan bli enklere dersom man setter seg inn i hva som skal til. Det betyr også at de som veileder og utformer ph.d.-programmene, må formidle klarere hva som forventes, og hvordan det kan gjøres. Det er mange uskrevne regler om doktorgraden som ikke snakkes om (Appel & Dahlgren, 2003; Petre & Rugg, 2010). Denne boken er forfatterens forsøk på å fortelle hva som skal til. 

Hvordan kan du vite om dette er noe for deg? Å få ph.d.-stipend er drømmen for mange når de er ferdige med mastergraden. Nesten en fjerdedel av studentene har planer om å ta en ph.d. etter at de har levert masteroppgaven, og over halvparten kan tenke seg å jobbe med forskning (Wiers-Jenssen, Storen & Arnesen, 2014). Men nåløyet er trangt, og ofte krever det en god del innsats å få stipend. 

Når noen lurer på om de skal søke ph.d.-stipend, pleier forfatteren å spørre hvordan de trivdes med å skrive masteroppgaven. Opplevde du muligheten til å fordype deg i ett emne som svært spennende og faglig givende? Hvordan likte du å ha ansvar for ditt eget prosjekt, med få klare frister, lange tidshorisonter og i noen fag lite samarbeid med andre? Fikk du til å strukturere deg og få fremgang i arbeidet, også i en så spesiell arbeidsprosess som dette? Hvis du skal satse på ph.d.-stipend, må du ikke ha vært lykkelig hele veien som masterstudent og levert nøyaktig til fristen. 

Det er flere eksempler på folk som har trivdes langt bedre som stipendiat enn de gjorde som masterstudent, og omvendt. Men dersom du opplevde ensomheten og det ustrukturerte løpet som svært belastende da du skrev masteroppgaven, og hadde store problemer med å strukturere deg og å få fremgang, kan du regne med at det kan bli enda mer av det i et ph.d.-løp. For dem som elsket friheten og muligheten til å grave seg ned i et emne da de skrev masteroppgaven, kan de se frem til enda mer av det som stipendiat. 

Denne boken er skrevet for dem som har fått ph.d.-stipend og lurer på hvordan de skal fullføre, og for dem som lurer på om de skal søke på et ph.d.-stipend og hvordan det eventuelt kan gjøres. Boken kan derfor brukes i ulike faser av ph.d.-en – fra søkeprosessen til disputasen. Formålet er å vise hva som kreves av deg i de ulike fasene, enten det er formelle krav eller mer uskrevne normer. Som ph.d.-stipendiat får du en unik mulighet til å lære mer om noe du virkelig er interessert i, og til å skape ditt eget bidrag til forskningen og omverden.

Utdrag fra boken Ph.d - en veiviser av Silje Bringsrud Fekjær