Resiliens - hvorfor går det bra med noen, mens andre strever?

Det er lett å finne gunstige egenskaper ved barn og oppvekstmiljøer. Like lett er det å finne elendighet, problematferd og risikofaktorer. Derimot er det betydelig mer komplisert å analysere hvorfor enkelte barn ikke mister håpet, men opprettholder et godt selvbilde der andre barn bukker under.

Når barn med et godlynt temperament, omsorgsfulle familier og støttende samfunn blir veltilpassede som ungdom og voksne, blir vi ikke overrasket. Det blir vi heller ikke når barn som utsettes for risiko og alvorlig stress, utvikler seg mindre veltilpasset gjennom oppveksten. Det er tross alt ikke overraskende at atferden blant unge reflekterer både de positive og negative erfaringene som de har hatt. Men hvorfor noen barn i noen familier opprettholder en god atferd til tross for at jevnaldrende i andre familier i samme situasjon ikke greier det, er et spørsmål som resiliensforskningen ønsker å gi svar på.

I dag vet vi mye om hvilken risiko og hvilke trusler barn kan utsettes for. Truslene kan påføre barn psykiske problemer. Det har vært viktig å synliggjøre disse truslene og risikoforholdene i samfunnet. Hensikten er å redusere risikoen, slik at flere barn får et bedre liv. Men fortsatt gjenstår det en rekke utfordringer, som å bedre oppvekstmiljø og familieforhold. Kunnskap om resiliens kan brukes i arbeidet med å skape helsebringende tiltak på arbeidsplasser der foreldre jobber, i kommuner, bydeler, samfunn og kulturer. Resiliens er aktuelt i lokalsamfunn og i et globalt perspektiv.

Barn er beslutningstakere – de tar valg og har mulighet til å mestre og oppnå selvtillit i mange situasjoner. Alternativt har de mulighet til å bli hjelpeløse og motløse og bli oppfattet som håpløse både av andre og av seg selv. Ved å sette dem i bedre stand til å takle motgang kan vi forhindre at mange pådrar seg permanente problemer. En viktig grunn til å studere unntakene blant risikobarna, de som lykkes, er at innsikt i resiliens og psykisk motstandskraft gir retningslinjer for mer effektiv hjelp til alle, og spesielt til dem som ikke utvikler resiliens.

I boken Resiliens - risiko og sunn utvikling finner du eksempler på barn som utsettes for direkte risiko innad i familien, i barnehage, skole og ungdomsgjeng. Det kan for eksempel være alvorlig disharmoni mellom foreldrene, alkoholmisbruk, omsorgssvikt, dårlig kvalitet på undervisning og innflytelse fra jevnaldrende med dårlig fungering. Likevel utvikler noen barn resiliens når det gjelder skoleprestasjoner og følelsesmessig og sosial utvikling gjennom livsløpet. Dette «underet» skjer til tross for en vanskelig barndom og ungdomsalder. I dag er mange svært opptatt av vold, kriminalitet og aggressive ungdommer. Utagerende gutter og ungdom med antisosiale tendenser forstyrrer og skaper problemer både for seg selv og for andre. Men også her finner vi eksempler på resiliens, blant annet kan vennekretsen bidra til resiliensfremmende prosesser. Denne typen kunnskap kan komme til nytte i arbeidet med å lindre og forebygge antisosial atferd.

Ett av målene med boken er å gi en innføring i resiliens som begrep og som nyttig perspektiv på problematferd. Et annet mål er å analysere hvordan resiliens ytrer seg hos barn som er utsatt for forskjellige typer risiko, fra familieproblemer til naturkatastrofer. Et tredje mål er videre å formidle stoffet i et utviklingsperspektiv, det vil si å vurdere resiliens og barns fungering på ulike alderstrinn og gjennom livsløpet. Det gir kunnskap om hvordan resiliens utvikler seg, og om den vedvarer. 

Om forfatteren
Anne Inger Helmen Borge er professor i utviklingspsykologi og ansatt ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Hun har tidligere vært redaktør for boken Resiliens i praksis. Teori og empiri i et norsk perspektiv (Gyldendal, 2007), og har skrevet en lang rekke vitenskapelige artikler.