- Sensajonsmakeri

Forsker om kontroversiell bok om krigen: - Liten vitenskapelig verdi; bidrar bare til å pirre folks nysgjerrighet; bygger på et usikkert kildegrunnlag.

Det er den nylig utgitte boken «Nådeløse nordmenn – Hirden 1933 – 1945» av NRK-journalist Eirik Veum, førsteamanuensis Baard Herman Borge ved Høgskolen i Harstad, sikter til. Han har selv en omfattende forskning på Nasjonal Samling og krigsårene bak seg.

- Med sin personfokusering, anvendt på følsomme historiske spørsmål, smaker denne boken av sensasjonsmakeri, fastslår Borge.

I boken navngis 962 nordmenn som bl.a. skal ha utført mishandling, vold eller drap på jugoslaviske krigsfanger i tyske fangeleire i Nord-Norge under andre verdenskrig.

- Hvilken nytte skal vi ha av at en slik liste med biografiske opplysninger offentliggjøres så lenge etter krigen? spør Borge. - De aller fleste ble dømt for landssvik og har sonet sin dom.

-  Det sosiale stigma de og familiene ble påført etter sonet fengselsdom, var kanskje den hardeste straffen for mange av dem. Nå bidrar Veum nærmest med «påfyll». Det kan ha store konsekvenser for mange mennesker, sier Borge.

Svak kildebruk

Borge har også klare faglige innvendinger til boken. – Det går klart fram av teksten, akkurat som i Veums forrige bok som var sydd over samme lest, at han ikke har vært i Riksarkivet og brukt kildematerialet som ligger der.

- I fotnotene gjentas formuleringen: «Opplysningen kom frem under rettssaken». Her er det avisreferater fra rettsaker Veum har basert seg på – ikke dokumentasjon fra Riksarkivet. Kilder må
behandles med forsiktighet. Avisreferater er ikke alltid pålitelige kilder i denne sammenheng.

- Det kan f.eks. være tilfeller der en dom ble anket til høyere rettsinstans. Resultatet kunne da bli mildere straff eller til og med frifinnelse for det vedkommende først var anklaget og dømt for. Slikt kan bare avdekkes ved å følge sakene i Riksarkivets dokumenter, påpeker Borge.

Lite reflektert

- Veum har forsøkt å dekke seg bak at med denne boken kan etterkommere få dokumentert hva deres slektninger begikk eller ikke begikk av ugjerninger. Men dette er bare skinnargumentasjon. Ved henvendelse til Riksarkivet, vil barn eller barnebarn selv få innsyn i landssviksakene. Det er uproblematisk.

- Forfatteren av boken viser seg også lite reflektert ved at han omtaler handlinger som ondskapsfulle. Dette bidrar ikke til forsoning, eller til å forstå bakgrunnen. Her er det grunn til å minne om hva Niels Christie påpekte i en bok som kom for 50 år siden: De yngste vokterne i serberleirene var de mest
brutale.

- De unge viste seg lettest påvirkelige, og ville gjerne vise seg for tyskerne. Tilsvarende mønster kjenner vi igjen fra andre krigssituasjoner. Så under gale omstendigheter kan noen hver begå brutale handlinger, minner Borge om.

Han presiserer til slutt at omtale og identifisering av de mest ekstreme NS-folkene og personer som hadde lederfunksjoner, kan rettferdiggjøres. Men Borge spør seg, etter offentliggjøring av alle
navnene i denne boken, hva vi kan vente oss i neste omgang fra Eirik Veum: Medlemslister fra NS, med 59.000 navn? Som i dette tilfellet: Hva skulle det i så fall tjene til?

Bilde: Baard Herman Borge (Foto: Kjetil Nilsen)