Fortjener Justin Bieber mer oppmerksomhet enn norske barnebøker?

Kampen om oppmerksomhet gir ikke alltid rettferdige seire. For er det virkelig fortjent at Justin Bieber tar spalteplass fra norske barnebokforfattere? Eller at Paradise-Miguel tar oppmerksomheten fra MOT-ambassadør Samsaya?

«De utfordrende sakprosatekstene for barn og unge fortjener mer oppmerksomhet blant forskere og i media», sier Nina Goga til Forskning.no. «Justin Bieber har fått 53% stemmer om at han for FOR mye oppmerksomhet i media, som han ikke fortjener, er du enig i det?» har Esin formulert på bloggen JDBNorway. «MOT fortjener mer oppmerksomhet enn Hjernevask» kan vi lese i MOTs egne kanaler, mens Speak for Freedom Norge bruker sin ytringsfrihet til å si at «Herland fortjener oppmerksomhet!»

Men hvem fortjener egentlig oppmerksomhet?

En ikke uvanlig tilnærming er å dele oppmerksomhet – eller synlighet – inn i fire kategorier: ufortjent synlig, fortjent synlig, ufortjent usynlig og fortjent usynlig.

De utfortjent synlige kan være aktører som på grunn av negative hendelser utenfor deres kontroll må tåle en mediestorm. Eller det kan være enkeltpersoner som på grunn av godt medietekke får langt mer oppmerksomhet enn hva de egentlig kan rettferdiggjøre. Se på en tilfeldig realityserie fra tropiske strøk, og du vil finne stereotypen. Andre blir stadig trukket frem av mediene av gammel vane eller fordi de evner å skrike med store bokstaver. Som eksempelvis enkelte kontroversielle rikssynsere.

Fortjent synlig kan være både positivt og negativt: Har selskapet gjort en tabbe som får oppmerksomhet, så er det kanskje fortjent. Har man derimot skapt et nytt og viktig produkt, vil medfølgende oppmerksomhet både kunne være positiv og fortjent. Viraken rundt nevnte Biebers Oslo-konsert er et eksempel på høyst fortjent synlighet, på godt og vondt.

Fortjent usynlig er neppe en merkelapp noen vil sette på seg selv. Derfor møter man også tidvis aktører som mener journalister og bloggere burde gi virksomheten oppmerksomhet, til tross for at man ikke har noe nytt å komme med. Noen mister også troverdighet og interesse fordi de ikke forstår verken mediene eller publikum. Klassikeren her er avsendere som prøver å snakke reklamens språk i en redaksjonell sammenheng. Ufordringen for disse aktørene er å forstå at de må snu fokus til hva publikum er interessert i, ikke bare hva de selv ønsker å fortelle akkurat nå.

De ufortjent usynlige aktørene er alltid spennende å jobbe med. De har noe unikt og attraktivt som omverdenen burde få ta del i, men budskapet kommer ikke frem. En vanlig årsak er at de rett og slett ikke er flinke nok til å fortelle om hva de gjør.

Kanskje det er riktig at utfordrende sakprosatekster for barn og unge fortjener mer oppmerksomhet, slik Nina Goga hevder. Men hvorfor får de da ikke det? Paradoksalt nok kan det være at barnebokforfattere ikke evner å fortelle historiene om seg selv og sine produkter på en måte som gjør at budskapet deres blir videreformidlet. Motstanden mot å forenkle, spisse og dramatisere noe som man jobber tett på, er de i så fall ikke alene om. For ikke å snakke om viljen til å slippe historien og la noen andre forvalte den videre.

Viderefortelling er noe av kjernen i publisitet. Det forutsetter evnen til å utvikle historier som er sterke nok til å passere andres filtre, enten det hører til den kritiske journalisten eller den 14 år gamle rosabloggeren. Hvem som får oppmerksomhet bestemmes aldri av avsender alene, men i symbiose med både videreformidler og endelig mottaker.

Fortjent eller ufortjent.

Av Øystein Bonvik

Øystein Bonvik er kommunikasjonsrådgiver, forfatter og foreleser. Han har nettopp lansert sitt tredje bokprosjekt – Få som fortjent – som handler om troverdig oppmerksomhet i kanaler man ikke kan kontrollere.