Skip to main content

«Taxisjåføren – vateret i samfunnet»

Nyhet   •   des 20, 2016 15:52 CET

Tegning: Odd Klaudiussen

Taxisjåfører. Alle mener noe om dem, og de blir gjerne fremstilt og beskrevet i karikaturlignende bilder. Ofte i negative ordelag. Brautende, plaprende, bedrevitende klagere som aldri holder kjeft når de skal og aldri dukker opp. Som insisterer på gale kjøreruter og nekter deg å spise hva du vil, hvor du vil og når du vil.

Nuvel. Jeg tar mye taxi. Både fordi jeg i mange år har jobbet slik at det har vært nødvendig, men også fordi jeg liker det. Jeg liker å kjøre taxi. Bilen er ferdig oppvarmet/nedkjølt når du setter deg inn i den. Den henter deg der du er og den kjører deg til døra dit du skal.

Vinduene er skrapet, snøen er børstet av, sjåføren er edru, kan veien og bilen er som oftest vasket inn- og utvendig i nær fortid. Sammenlignet med noen busspriser som har eksplodert er det heller ikke spesielt dyrt å kjøre taxi.

Nå finnes det selvsagt en og annen idiot som sitter bak rattet og utfører taxigjerningen, men prosentvis er det ingen grunn til å tro at for eksempel journalister, lærere, kommunikasjonsrådgivere eller gründere kommer noe bedre ut av et tverrsnitt for yrkesgruppen de representerer. Snarere heller tvert imot.

Taxisjåførene er de som i praksis oppdaterer meg på byen. Står det en gravemaskin og roter rundt i et høl, vet de hvorfor. Popper det opp et bygg et sted, forklarer de hvem som bygger og hva det skal bli. Forhold jeg har irritert meg over får plutselig rasjonelle forklaringer. Et gammelt, slitt hus får nytt liv og skinner, med finurlige historier som glansmiddel. En bygård med gråpapir i vinduene forklares med hvilken butikk eller uteplass som snart skal inn der. Fordi de har kontakt med alle slags mennesker.

Dessuten: Hvis det er én yrkesgruppe som virkelig fortjener en rose og en klem nå når vi går fra november til desember er det pinadø taxisjåførene. For dette er tiden da alle amatørene renner ut i gatene med upraktiske klær, vaklende på tynne lakksko og stiletthæler, der øl- og akevittmarinerte hjerner maner frem det verste som finnes i de mørkeste avkrokene av menneskesinnet, og der beruset selvopptatthet og mangel på etikette og grunnleggende krav til oppførsel fordufter i en kollektiv syndflod av feit mat og alkoholholdig fluidum.

I dette rallende, utsvevende og sinnssyke universet er det taxisjåførene som utgjør selve vateret i samfunnet, som er stabilisatoren og den sanne livbøyen i selskapslivet. Da er det nettopp denne gjengen som må deale med det verste bunnslammet og få dem hjem eller videre til enda mer fest. De lever sant å si av å håndtere idioter i denne søte juletid. For det er nesten ingen som tar buss eller kommer seg hjem for egen hjelp i ukene fremover.

Derfor står de i kø og venter og fryser. Noen gulper. Noen spyr. Noen gnafser på en kebab som drypper av blod, svette, tårer, snørr og dressing. De står sammen, men de tåler ikke trynene på hverandre. De er alle konkurrenter i samme marked, og de kjemper mot samme mål. De vil hjem.

  • Sjefen som likevel ikke hadde draget på den unge og kjekke kollegaen som hadde smilt så innbydende og ertende under velkomstdrinken.
  • Paret som heller ikke denne gangen klarte å binde sammen det skakkjørte forholdet nevneverdig mer ved hjelp av hver sin juletallerken med seig ribbe, hermetiske poteter og ei helflaske Løiten Linie.
  • Han som ble forlatt av vennene sine fordi han ikke klarte å snakke eller gå eller redegjøre for hva som var hans engelske fotballag.
  • Hun som ikke husket hvilket utested hun hengte fra seg jakka, og som nå forventer å få stå fremst i køen fordi hun etter eget utsagn fryser mer enn alle bak henne. Den gule boaen varmer heller ikke nevneverdig.
  • Den dritsure mellomlederen som ble ydmyket i julequizen og tapte finalen ved å avsløre en manglende innsikt i Phil Collins-singler og i hvilket land Ulan Bator er hovedstaden i.
  • Venninneparet som ventet og ventet og ventet på tur på karaokebar, men som ble bedt om å gå da det var deres tur, fordi de var så drivende drita at de ikke engang klarte å synge teksten på refrenget av «Rosenborg-sangen», til tross for en storskjerm som viste teksten i repeterende blokkbokstaver.
  • Politikeren som ble nektet servering etter å ha tafset på unge ryddevakter, som snurt hadde sjanglet seg ut av utestedet, men etter først å ha truet med å inndra skjenkebevillingen på neste møte i kommunestyret.
  • Han som er trøtt, så himla trøtt, og som ikke klarte å holde haka oppe i baren, selv etter å ha drukket flere liter kaffe. Med sprit.
  • Dette er et lite knippe av den buketten mennesker taxisjåførene må forholde seg til. Og de av kundene som til nå har klart å legge bånd på seg og klart å holde kjeft til sine sjelefrender i køen, som til nå har klart å holde på både skjellsord og den halvfordøyde julematen, de skal taxisjåførene nå kommunisere høflig og forståelsesfullt med.

    Det er disse udetonerte granatene som nå stiger inn i baksetet og lar all sin vrede flomme over den nokså uskyldige sjåføren, spesielt om han eller hun ikke vet den kjappeste og billigste veien til «Oæøyyiiuuøøøæææ»-veien 8.

    Hvor mange av disse individene hadde du selv orket å ta inn på din arbeidsplass, og i særdeleshet om arbeidsplassen din bare var på noen få kvadratmeter, og du attpåtil var nødt til å kommunisere med dem mens du samtidig måtte myse på en smal og hullete vei uten gatelys?

    En gjeng verbalt bevæpnet med snakketøy der alt av konsonanter har gått til midlertidig streik, og en ujevn strøm av gutturale vokaler er alt som presses frem gjennom siklende lepper som glinser i ribbefett, til blandingsduften av ymse kroppsvæsker og forgangen parfyme? God bless them for at de prøver å forstå.

    Du hadde selvsagt ikke orket det. Ikke i to minutter. Så derfor er det all mulig grunn til å sende taxisjåførene en varm tanke i disse dager. Fordi de orker. Fordi de, vil jeg tro, takk og lov liker å kjøre bil. De er en gjeng som jobber uforholdsmessig mange timer for den lønna svært mange andre bruker betydelig kortere tid på å tjene inn.

    Og uten dem er mange fullstendig fortapte og livstruede. Spesielt i disse dager. Så vær litt kul nå, vær grei med dem.

    Forfatter og tegner

    Denne artikkelen av journalist Egon Holstad ble først publisert i avisen ”iTromsø” 27. november i fjor.

    Holstad er journalist, forfatter, samfunnsdebattant og foredragsholder. Jobber i dag som kommentator for avisa iTromsø, der han arbeider i tospann med Nord-Norges eneste avistegner, velrenommerte Odd Klaudiussen.

    Med tillatelse fra begge trykker vi den som en hilsen til alle landets drosjesjåfører og andre lesere, med ønske om god jul.