Donasjonsuka 2018 i gang

I dag starter Donasjonsuka 2018. Åtte av ti nordmenn er positive til organdonasjon, men fremdeles er det alt for mange som ikke har gjort sitt standpunkt kjent. Sentralt i årets Donasjonsuke står budskapet om at alle kan si ja til organdonasjon.

Alle kan si ja

– Vi ønsker å få frem at absolutt alle i dag kan si ja til å donere sine organer – uansett helsetilstand, alder eller livssyn. Vi ser dessverre at mange ekskluderer seg selv som organdonorer grunnet ulike misoppfatninger. Derfor har vi et variert og spennende program for uken, sier Aleksander Sekowski, informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon.

På programmet står blant annet premierevisning av en kortfilmserie om fire mennesker som har fått et nytt organ på tirsdag. Torsdag blir det konsert og foredrag i Bragernes kirke i Drammen, og helseminister Bent Høie skal lansere Donorkortet i kjernejournalen på OUS, Rikshospitalet på fredag. Lørdag blir det stands over hele Norge, samt et stunt ved Nationaltheatret stasjon. Sekowski gleder seg til stuntet.

Stunt for organdonasjon

– Da skal vi vise viktigheten av at man sier ja til organdonasjon på en virkningsfull måte. Vi skal lage en slags sluse med to porter, der folk kan gå på ”rødt” eller ”grønt”, henholdsvis ”nei” og ”ja” til organdonasjon. En skjerm vil vise hvor mange liv de som går på grønt har reddet, sier Sekowski.

Mange frivillige er med på gjøre Donasjonsuka mulig. En av dem er Arild Storøygard, som skal stå på stand lørdag.

Den tunge beskjeden

Han levde lenge et helt normalt liv, med god helse, og overskudd til familie, venner og jobb. For noen år siden ble han stadig oftere syk. Lungebetennelsene kom hyppigere, og kondisen ble dårligere. Han tenkte at det var mangel på trening som var årsaken. Dessuten hadde mange år med røyk og manglende bruk av verneutstyr på jobben tæret på lungene.

Tilslutt fikk han beskjeden han fryktet.

– KOLS. Og attpåtil den mest alvorlige graden – en firer, sukker Storøygard.

Ingen behandlingsalternativer

Derfra gikk det fort nedover. Det var uvisst om han ville leve året ut. KOLS er en irreversibel tilstand. Lungene kan aldri bli bedre igjen.

– Hos meg var det i tillegg så alvorlig, at det ikke var noen behandlingsalternativer, eller håp om å overleve særlig lenge, sier Storøygard.

Det ble snart klart at nye lunger var det eneste som kunne hjelpe ham. På det tidspunktet hadde Storøygard under 17 prosent lungefunksjon, noe som er svært lavt. Han var avhengig av oksygen, og kunne knapt gå opp en trapp.

En påkjenning

– Ventetiden for nye lunger var en utrolig sterk psykisk og fysisk påkjenning. Så tungt var det, at jeg begynte å forsone meg med tanken på å dø, sier han.

Telefonen var alltid på. I 18 måneder dreide livet seg om den ene samtalen, som skulle komme fra et Oslo-nummer, og gi ham det han håpet på. Til slutt ringte det.

Etter transplantasjonen var Storøygard raskt tilbake i jobb. Han takket nei til rehabilitering.

– For meg handlet det om å komme raskest mulig tilbake det normale. Jeg visste at det var det jeg trengte.

To bursdager

I dag driver han sin egen kjøreskole. Han nyter livet, og engasjerer seg for organdonasjon. Han er takknemlig for den store gaven han har fått.

– Nå har jeg to bursdager å feire hvert år. Jeg var heldig. Veldig heldig, avslutter Storøygard.