Et skråblikk på Ibsen

Denne teksten vil ta for seg en såkalt skeiv lesning av Henrik Ibsens kjente drama Et Dukkehjem. Teksten prøver ikke nødvendigvis å finne opp hjulet på nytt, men heller se om hjulet kan rulle flere veier. Målet er å åpne for at Norges store dramatiker også er relevant når det kommer til LHBT-tematikk. At det vi nå (mer stuerent) kaller feminisme eller modernisme, også kan passe i en queer-politisk kontekst.

Innlegg av: Anna Nafstad. Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger.

Mye har blitt skrevet om Ibsen og hans kvinner. Det er vanlig å tolke Ibsen i en feministisk kontekst, selv om forfatteren motsa seg en slik forbindelse. Det er ikke rart med slike tolkninger, for det er mange sterke kvinner å ta av - Hedda Gabler, Rebekka West, Hilde Wangel, Helene Alving og selvsagt, alles favoritt: Nora. Man trenger altså ikke sette hodet veldig mye på skakke for å se at flere av Ibsens skikkelser bryter med kjønnsnormene samfunnet presser på dem, med andre ord: de er litt queere.

Det er nok flere som vegrer seg mot å kalle Nora queer, Jeg har gjennom flere år som omviser på Ibsenmuseet fått erfart at spesielt kvinner, norske så vel som utenlandske, har et særpreget og nært forhold til Nora og vil forsvare henne med nebb og klør hvis noen sier noe om henne de ikke er enige i. Queer er for mange bare at annet ord for en homoseksuell, men det er ikke slik jeg bruker ordet i denne sammenhengen. Queer kan også brukes som et flytende begrep som beskriver noe som går på tvers av den regjerende normen.[1]

Da Et dukkehjem kom i 1879, kunne et «feministisk standpunkt» som å forlate mann og barn og sette egne behov i sentrum føre til at Nora hadde blitt kalt queer, og da i betydningen homoseksuell. Det var nemlig en strategi for å skremme kvinner fra å delta i kvinnebevegelsen og kjempe for kvinnefrigjøring og likestilling den gang. Det ble sagt at kvinner som ønsket rettighetene til menn var mandige, hvorfor skulle de ellers ønske å bli som menn? De hadde mer kroppshår, var kraftigere og som regel også homoseksuelle. Hvis man truet med å strippe kvinnene for deres femininitet og til og med for deres heteroseksualitet (som gjerne er en forlengelse av deres femininitet), ble prisen for enkelte for høy å betale. Dette er en arv vi også kan se i dag. Feminister som bruker stemmen sin blir ofte gjort narr av og karakterisert som mannehatende lesber.

Ibsen hadde selv førstehåndserfaring med ulikhetene mellom menn og kvinner og de konsekvenser en ble utsatt for hvis en brøt med samfunnets sosiale normer. Det er nærliggende å nevne barnet Ibsen fikk med tjenestepiken Else Sophie Birkedalen i Grimstad da han var apotekerlærling der som tenåring. Ibsens egen livsbane ble ikke hindret av dette. Han ble en verdenskjent dramatiker og hadde til sist en særdeles god økonomi. Tjenestepiken fikk derimot et svært tungt liv. Som mann hadde Ibsen frihet, blant annet til å ha seksuelle forbindelser. Ibsens hustru, Suzannah, kunne ikke ha oppført seg like lite diskré som han og kommet fra det med ryktet i behold. For kvinner var livet en vanskeligere balansegang. Suzannah var ingen flørter, hun hadde ingen nære forbindelser med menn verken før eller under ekteskapet. Hun var disiplinert, kunnskapsrik og hadde et bedre grep om økonomien enn sin mann. Dette var ikke dyder hun ble beundret for. Suzannah ble ofte omtalt som kjedelig, streng, blekfet og stygg. Leksa er klar: når en kvinne bruker sin stemme eller sin styrke, vil det alltid til å være noen som vil be henne tie.

Nora er interessant på flere nivåer og av flere grunner. Jeg vil se på en lite utforsket tolkning av Nora, en tolkning som kan høres underlig ut, nemlig at Nora bærer sider av Ibsen selv, eller litt mer fengende sagt: Nora er Ibsen i drag.

Jeg har til nå fulgt den vanlige praksisen ved å bruke etternavn når jeg snakker om Henrik Ibsen. Likevel så reagerer jeg på at vi kaller han ved etternavn og hans hustru ved fornavn. Å bruke etternavn på menn og fornavn på kvinner er et politisk og sosialt virkemiddel der den ene blir autoritær og den andre blir ufarliggjort. Å gi noe et navn handler ofte om makt. Et ibsensk eksempel er Hedda Gabler. Stykkets tittel, Hedda Gabler, viser at Hedda har flere forbindelser med sin far enn med sin mann. Stykkets tittel, i tillegg til flere av dets innehavere, respekterer ikke Jørgen Tesmans maskulinitet. Jeg kaller stadig Henrik Ibsen ved fornavn under omvisninger på museet, og ofte får jeg reaksjoner. Folk blir ikke nødvendigvis opprørte, men overrasket. Jeg vil fremover nå prøve meg frem med begge deler. Når jeg skriver om hjemlige anekdoter som inkluderer hans hustru vil jeg bruke fornavn på dem begge. Derimot vil jeg skrive Ibsen når jeg videre i teksten refererer til stykkene og tolkninger av disse. Leseren får kjenne på det og se om det er forvirrende, ubehagelig eller helt ok.

Et dukkehjem: Ibsen i drag

Et spørsmål jeg ofte får når jeg holder omvisninger i Ibsens leilighet er hvorvidt Suzannah var rollemodell for kvinneskikkelsene i de realistiske samtidsdramaene som Ibsen er mest kjent for. Jeg må dessverre alltid skuffe de spørrende og si at så vidt vi vet var det ikke Suzannah som ga modellen. Men hvis det ikke var Suzannah, hvem var det da?

En anekdote jeg gjerne forteller museumsgjestene handler om Henrik og hans forhold til julen. Som en mann som var glad i rutiner, var det særlig en juletradisjon som rådet i det Ibsenske hjem, nemlig den årlige krangelen om julepynten. Henrik likte å lage julelenker og ville gjerne ha dem hengene på treet, men Suzannah sa alltid nei. Ikke bare sa hun nei, hun rett og slett saboterte Henriks juleprosjekt og gjemte eller ødela lenkene. For Ibsen-entusiaster kan denne historien høres kjent ut. For det er ikke bare Henrik som likte å lage julelenker, også Nora lager lenker, og også disse lenkene får et kort liv. Nora gir katten skylden for å ha ødelagt lenkene, mens det i Ibsen-familien er Suzannah som står for ødeleggelsen. Det morsomme med dette er at Henriks kallenavn på Suzannah nettopp var ‘Katten’. Henrik har skrevet inn seg selv i rollen som Nora, der de deler erfaringen med julelenkene.

Museumsleder ved Ibsenmuseet, Erik Henning Edvardsen, er enig i at man kan se på Nora som en form for Ibsen i drag, om man vil. Leser man Ibsens egne notater kan man se at han selv påsto at selve «hemmeligheden ved den nye tids digtning» var å beskjeftige seg med noe en selv hadde «åndelig gjennemlevet».[2] Og annensteds at hva han diktet var «resultat af noe gjennemlevet- ikke oplevet» eller at det dreide seg om slikt han «under andre former, selv [har] gjennemlevet».[3] Ibsen forkledd som Nora er som sagt ikke det eneste queere ved dette stykke. Når Nora forlater mann og barn lukker hun ikke bare døren bak sin familie, hun forlater de heteronormative pliktene og forventningene knyttet til henne som kvinne og rolle som mor. Nora hevder hun ikke kan være mor. Hun kan ikke oppdra barn når hun selv ikke vet noe. Hennes kvinnelighet- hennes biologiske kjønn- er ikke nok.

Professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Oslo, Ellen Hartman, mener det er interessant å spørre hvor vidt det er tilfeldig at alle de sterke kvinneskikkelsene til Ibsen er morløse.[4] Hun mener at en morløs tilværelse har hjulpet disse kvinnene til å bli mer handlekraftige, at de har tilegnet seg mannssamfunnets måte å være på og takle utfordringer på. Ibsens morløse kvinner erobrer nye områder for seg selv. En tradisjonell morsskikkelse kunne ha vært et hinder for dette. Hvis man oppfyller kjernefamiliens funksjoner blir det ingen utfordringer og da heller ingen fremgang. Det er i bristene i kjernefamiliemønsteret at de enkelte må vokse i sine roller. Sånn sett lager jo Nora nye morløse barn. Kanskje i håp om en sterkere generasjon kvinner?

Menn er også et hinder for Nora. Hun kan ikke være et selvstendig og fullstendig menneske i en mannsverden. I Et dukkehjem viser Ibsen hvordan det har blitt to typer verdener, en kvinneverden og en mannsverden, og at to er i konflikt med hverandre. Dette kan minne om hvordan Ibsen selv så seg i konflikt med Norge og for så vidt hele Skandinavia. Han, som Nora, bryter ut av den faste normen og sier det man ikke skal si. Nora blir et talerør for Ibsen. Hennes logikk og hennes kvinneverden får lov til å komme frem og hun får lov til å definere og si sin ektemann imot. Nora forstår at de to verdenene, mannsverden og kvinneverden, ikke korresponderer og at det derfor aldri kan være noen mann for henne. Dette forstår ikke Torvald. Det er altså Nora og Ibsen (eller Ibsen som Nora) som klarer å identifisere problemene. Og Nora og Ibsen velger å forlate det som holder dem tilbake og de som ikke tar dem seriøst. Nora ser at hun må gå fra Torvald liksom Ibsen måtte forlate Norge; begge gjør de dette så de kan vokse som mennesker. Dette blir altså en menneskesak likeså mye som en kvinnesak.

Det er spennende å se Noras forandring. Det som skjer er at Nora ikke lenger har tro på ekteskapet. Hun som i begynnelsen fremstår som den perfekte hustru, som et ideal når det kommer til heteronormativitet, avviser til slutt at menn og kvinner i det hele tatt kan leve sammen. Hun kan ikke tenke seg at forbindelser mellom menn og kvinner kan fungere, fordi de er tvunget til å være så forskjellige. Ekteskapet som en kulturell institusjon blir en bevisstløs måte å bygge opp samfunnet på. Mennesker blir kun samfunnsindivider der de følger kulturelle regler som om de var biologiske. Edvardsen legger til at kampen mellom samfunn og individ handler om frihet: «Det er personlig frihet som gjør at man har det bra med seg selv og ikke blir fanget av samfunnsnormer».

Så kanskje Ibsen forsøkte å lære oss en lekse som ikke bare gjelder kvinner. Kanskje Torvald fikk sin egen oppvåkning etter at Nora dro, og kanskje han slo litt med døra han også. Vi kan jo håpe det. Ingen har det bra i et samfunn som setter strenge grenser for kjønn. Et samfunn som hindrer den individuelles muligheter til å utfolde seg og være seg selv (i motsetning til å være seg selv nok). Tvinger vi menn og kvinner til å være forskjellige og nekter deres interesser å overlappe, blir vi alle ulykkelige. Det er en ganske radikal tanke, og kanskje alles yndlingssetning «Han er så aktuell!» ikke lengre er så dum, for herregud da, så aktuelt!

[1] Jeg bruker det engelske ordet queer da jeg syns det passer bedre enn den norske oversettelsen skeiv i denne sammenhengen.

[2] Henrik Ibsens skrifter 16. Oslo. 2010, 477.

[3] Til Laura Smith- Petersen [Kieler] 11 juni 1870- HIS 12. Oslo. 2005, 412 og Edmund Gosse 14 oktober 1872. HIS 13 Oslo 2008, 89.

[4] Ellen Hartman, “Ibsen`s motherless women” 

Innlegg av: Anna Nafstad. Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger.