Eventyr som terapi DEL I: Den Lille Havfruen

H. C. Andersen, mest kjent for sine eventyr, skiller seg fra nordmennene Asbjørnsen og Moe og de tyske brødrene Grimm ved at Andersen ikke skrev ned folkeeventyr, men fant opp sine egne.[1] Det er altså mulig å lese flere av disse eventyrene med referanse til forfatteren selv. Andersen var… ikke heteroseksuell. 

Innlegg av: Anna Nafstad. Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger.

Om han var bifil eller homofil er vanskelig å svare på, (særlig med tanke på at begrepene har forandret definisjon siden Andersen levde), men det er hvert fall klart at han opplevde likekjønnskjærlighet og begjær. Det betyr selvsagt ikke at alt han skrev og gjorde kun skal tolkes i en slik kontekst, men eventyrene har åpenbare referanser til hva som da ble forstått som hans unormale følelsesliv, så vi gjør ingen en tjeneste ved å overse det heller. Annerledeshet og angsten rundt dette får stor plass i flere av eventyrene.

Den lille havfruen

Den lille havfruen var ikke slik jeg trodde, nok en gang kan man ikke stole på Disney. Hvis Disney sugarcoated Peter Pan, så har den lille havfruen blitt sukret ned til det ugjenkjennelige. Havfruen får ikke prinsen i Andersens historie. Etter at tungen hennes har blitt skåret over (!) som betaling for forvandlingen fra finne til ben (en ekstremt smertefull prosess som aldri slutter å gjøre vondt, men føles som tusen skarpe kniver hver gang hun beveger seg), gifter prinsen seg med en annen og havfruen dør. Hun kommer til et slags limbo der hun får mulighet til å vinne en udødelig sjel, noe havfolket ellers er ekskludert fra. Altså, ikke helt som Ariel og Eriks romanse.

Den lille havfruen ble skrevet i 1836. Det var året da Andersens store kjærlighet, Edvard Collin, giftet seg. Andersen hadde kjent Collin lenge, men så vidt vi vet hadde de aldri et forhold. Collins seksualitet vil jeg ikke spekulere i. Uansett så måtte Andersen stå på sidelinjen og se på at mannen han elsket lovte å dele livet sitt med en annen.

Dette skjer i eventyret også. Havfruen fantaserer fra ung alder om livet på land. Da hun endelig, i en alder av 15 år, får lov til å svømme til overflaten, forelsker hun seg raskt i den første mannen hun ser: en prins. Andersen selv ble tatt inn av Collin familien tidlig i tenårene, så kanskje alderen 15 år ikke er tilfeldig valgt. Prinsen og et stort mannskap seiler over havet og det er full fest helt til det bygger seg opp til storm og skuta forliser. Havfruen vet at mennesker ikke kan leve under vann, så hun redder prinsen og får han i sikkerhet. Hun holder han i armene sine og kysser han mens han ligger bevisstløs, forelskelsen er uunngåelig. Da havfruen hører lyden av andre mennesker må hun gjemme seg, hun observerer fra avstand at prinsen våkner igjen. Hun er blitt uhelbredelig forelsket og tenker bare på ham hun ikke kan få. Hun er en havfrue og han er et menneske, det er umulig (slik en homoseksuell forbindelse kunne føles). I sin desperasjon vender hun seg til havheksa og bytter bort stemmen sin så hun kan få ben å (smertelig) gå på. Hvor vondt det enn er å ha ben, er det enda vondere å ha finne for da har hun ingen mulighet til å være i nærheten av ham hun elsker.

Det går ikke slik hun håper. Det er vanskelig å kommunisere en identitet når man ikke har språk. Og selv om prinsen blir svært glad i havfruen, så har han en annen dypt i sitt hjerte. Nemlig hun som reddet han fra å drukne. Han syns havfruen ligner på henne (logisk, siden det er henne), men hun kan ikke kommunisere at det er slik. Prinsen ender opp med å gifte seg med en annen, som han feilaktig tar for å være hans reddende havengel. Prinsen (Collin) gifter seg med feil person. Han tror han har funnet hun han har båret i sitt hjerte så lenge, men han tok feil grunnet dårlig kommunikasjon. Og det er jo ikke så rart. Det er vanskelig å kommunisere med stumme havfruer. Andersen kunne heller ikke snakke. Altså, tungen hans var ikke skåret ut av munnen, men følelsene han hadde var farlige så han forble taus lik havfruen. De må begge stumt se på mens prinsen deres gifter seg med en annen (på gale premisser, ifølge eventyret).

Havfruen ofrer alt hun har for å være med han hun elsker og selv om han holder av henne, så er det noe som holder han tilbake. Hun tolererer konstant smerte bare så hun kan være med han. Det gjør vondt å være rundt den man elsker ugjengjeldt. Det kan absolutt føles som skarpe kniver som skjærer. I eventyret dør hun grunnet magi, men det er nærliggende å tolke det som kjærlighetssorg.

Eventyret avsluttes med et tynt håp om en ny sjanse i neste liv. Om den sjansen er med Collin eller med et heteroseksuelt liv er ikke godt å si. Andersen fikk selv en ny sjanse i døden. Collin og hans hustru hadde gått med på å bli begravet med han. Men ikke en gang i døden skulle Andersen og Collin få være sammen. Collin-familien flyttet Edvard til familiegraven deres etter få år. Andersen ble igjen alene.[2]

Jeg hater å ende på denne dystre måten, men slik var altså historien til havfruen (Andersen) og prinsen (Collin). Personlig syns jeg «Den lille havfruen» er et av de tristeste eventyrene han skrev («Piken med svovelstikkene» er ganske høyt oppe på lista den også). Men, hvis dere trenger en liten oppmuntring hva H.C. Andersen angår, fortsetter jeg neste uke å skrive om «Den stygge andungen» og «Keiserens nye klær». Det blir litt bedre. Litt.

[1] Dog i begynnelsen var de løst inspirert av historier hans mor hadde fortalt hans om ung.

[2] https://www.nytimes.com/books/01/05/20/reviews/010520.20allent.html

Innlegg av: Anna Nafstad. Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger.