Leiesoldatene blant oss

Oppdraget var å skrive om mitt beste Oslo Pride-minne. Det burde ikke by på de store utfordringene, tenkte jeg – helt til jeg oppdaget at min glede forarger andre.

Innlegg av gjesteblogger: Reidar Engesbak. Journalist i BLIKK.

Hvert år brygger opp til borgerkrig i homohovedstaden Oslo. Men krigen uteblir hvert år, heldigvis. I stedet kommuniserer partene med hverandre for det meste via pressen og diskusjonsforum. I den grad det finnes kommunikasjon. Ingen av dem vil slåss offentlig med hverandre. Hvert år går det likevel bra, og vi kan rope «vel blåst». Men tro ikke at du er trygg av den grunn.

Jeg snakker selvsagt om den årlige paraden i Oslo i slutten av juni. Tradisjonen tro brygger det opp til bråk noen måneder før startskuddet går nede på Grønland. Og det finnes nok av slåsskjemper, tro du meg. Ikke før har deltakerne i Oslo Pride-paraden tatt sine første skritt, så er leiesoldatene på plass foran pc-en med hvite knoker og en touch-metode så øredøvende at det mest ligner en løs kanon på dekk. Ordene flyr som prosjektiler ute på nettet, og meningene deres om sommerens skeiveste eventyr sprenges i alle retninger som klasebomber.

«Men dette er da ingen nyhet?», tenker du. Nei da, slik har vi hatt det siden tidenes morgen i vårt miljø. Oppdraget mitt med dette gjesteblogginnlegget var å formidle et høydepunkt fra Oslo Pride, eller Skeive dager som har vært navnet frem til nå. For meg er det sommerens vakreste øyeblikk – og jeg vil nødig ødelegge min egen, og din, stemning. Men akkurat nå klarer jeg ikke å la det ligge. De er så utrolig infantile disse leiesoldatene. De angriper med mord i blikket, men uten fokus. Etter en stund i kryssilden kan man ikke annet enn å konstatere at de er fryktelig kjedelige og lite rause.

Nå sist var det et intervju i magasinet jeg jobber i, Blikk, som fikk meg til å tenke, murre, knurre og riste lettere oppgitt på hodet. I et portrettintervju sukker Erlend Elias Bragstad tungt over den årlige paraden. Erlend Elias, som ikke lenger ferdes i homomiljøet, tror fortsatt det finnes mange fordommer mot homofile og han synes ikke paraden under gagner homosaken.

«Tenk på når det står en konservativ fyr fra Oslo vest og har fordommer mot homofile, og så kommer det en flåte med menn i glittertruser, innsmurt med olje, med fjær på hodet og masse sminke. Hvordan skal man da klare å avmystifisere homofile?» spør Bragstad.

Bragstad ble kåret til Årets nordlending 2014 av Avisa Nordland og har satt seg som mål å jobbe for lhbt-samer. Det er bare å bøye seg i støvet og gi mannen respekt for den innsatsen. Stylisten, make-up artisten og foredragsholderen er også kjent for sine hysteriske nettserier, som «Erlend Elias søker lykken» på DBTV og ikke minst NRKs «Typen til». Serier som omfavner stereotyper og setter homoskrullen i høysetet – til forargelse for noen, men glede for de fleste.

Men det er akkurat når Bragstad lirer av seg slike tanker at hjernen min koker over. Og hvorfor velger han å slutte seg til disse leiesoldatene som sloss mot sine egne? Jeg har spurt meg selv hva det kan komme av at noen av oss ikke liker det de ser når homoparaden går gjennom Oslo sentrum. Jeg kaller dem altså for leiesoldater, siden de tilsynelatende utfører sine oppdrag på vegne av en fremmed makt. I dette tilfellet, heterofile menn på vestkanten.

Ved første øyekast kan det saktens virke nobelt at noen homoer engasjerer seg så voldsomt på vegne av noen indignerte heteroer. Men hva skulle så disse heteroene være så utrolig indignert over?

Et forslag kan være at de er misunnelige og vil ha egne festlige heterodager. Eller de føler seg støtt av å se homoseksualitet utfolde seg i det offentlige rom. Men da burde de vel strengt tatt ta affære selv. Ikke rekruttere en haug med leiesoldathomoer til å gjøre drittjobben for dem.

Samtidig begynte jeg å lure litt på hvem de er disse heteroene, de som leiesoldatene alltid bruker som eksempel når en homo har oppført seg litt for ekstravagant, eller lettkledd om du vil.

Jeg er et rimelig oppdatert menneske, ergo bruker jeg tid på å lese nyheter og følge med i samfunnsdebatter. I lang tid har det rast debatter om homorelaterte saker, og hvem glemmer bråket rundt ekteskapsloven, samt om homoseksualitet i det hele tatt er naturlig. Men når så jeg sist at en hetero startet en diskusjon om skruller, representative homotog eller stereotype homoer i et streit forum? Det må være sjeldent, for jeg kan ikke erindre å ha lest noe sånt.

Kan det skyldes at den store grå massen som skal beskyttes mot alt som er utagerende, sprudlende og kinky slettes ikke eksisterer? Jeg kjenner gåsehuden spre seg over hele kroppen, og jeg blir et øyeblikk uvel. Det er jo en aldeles absurd tanke. Hvorfor skulle noen homoer ta seg bryet med å fordømme sine egne på vegne av en majoritet som ikke eksisterer? Jeg skjønner det ikke.

Jeg går tilbake til fakta, og nok en gang får jeg bekreftet at det jeg trodde jeg hadde lest står der. Ord som «konservativ», «glittertruse» og «fjær» antyder at vi ikke vil få aksept fra de «normale». Noen av Bragstads leiesoldatkollegaer går til og med så langt at de kritiserer de paradedeltakerne som ser noenlunde «normale» ut for ikke å gjøre nok ut av seg. Jeg sier det igjen: Med mord i blikket, men uten fokus.

Disse hyperaktive og forvirrede homoene sitter fastskjørt i en eneste stor trafikkork i hodet og er så fanget av sin egen skam og sprer en propaganda på vegne av en idé om hva det heterofile samfunnet måtte mene om homoer. Det er kanskje en smule fascinerende, men mest av alt skremmende. Der sitter de i sitt eget hjem og hytter med knyttenever i øst og vest, og proklamerer at det er OSS, vi her ute i virkeligheten, sin feil at noen er homofobe – og attpåtil vår feil at andre ikke tør å ta steget ut av skapet.

Nei, jeg tror ikke det er så stor grunn til å frykte fordømmelse fra konservative menn på vestkanten – ikke så lenge homofobe homoer gjør hele jobben for dem.

Innlegg av gjesteblogger: Reidar Engesbak. Journalist i BLIKK.