Mitt pride-minne: Tøff i pyjamas

Ingen måtte vite hvor jeg skulle da jeg dro fra leiren. Jeg var 17 år og hadde blitt fortalt av voksne jeg stolte på, at speidergruppa mi kanskje ville bli nedlagt hvis jeg fortalte andre at jeg likte jenter. I fire år hadde jeg gått og tenkt på dette. Det måtte ikke skje. Det måtte ikke være min skyld.

Innlegg av gjesteblogger: Sara Elisabeth Moss. Prest i Den norske kirke.

Likevel gikk jeg av toget på Oslo S lørdag 25. juni 2005. Jeg visste ikke hvor jeg skulle, hadde aldri vært alene i Oslo før, men visste at det skulle være noe som het EuroPride. Ingen måtte vite at jeg var speider. Stakkars alle speidere hvis noen fikk se at en speider sto og så på EuroPride. Derfor hadde jeg lagt igjen alt som kunne minne om speiderlivet, i leiren, og reist til Oslo i pyjamas. Ja, i pyjamas. Men jeg ville så gjerne se!

Tre måneder tidligere hadde Ole Christian Kvarme blitt utnevnt til biskop i Oslo. Samme dag sendte jeg en innmeldingsblankett til Åpen Kirkegruppe. Ikke nødvendigvis i protest, men fordi jeg tenkte at nå må vi stå sammen, selv om jeg ikke var helt sikker på hva alt handla om. Da jeg kom til Rådhusplassen og fikk se folkehavet der, begynte jeg derfor umiddelbart å lete etter Åpen Kirkegruppe.

«Hva heter du?» spurte en dame. «Vil du være med oss? Kanskje du kan holde i denne stoffbiten her litt for meg?»

Og så satte paraden seg i bevegelse, og jeg gikk sammen med Åpen Kirkegruppe og holdt i den ene stripa til et stort regnbueflagg.

Jeg ville vite hva Åpen Kirkegruppe pleide å gjøre på møtene sine. «Litt forskjellig,» sa damen. «Vi synger en del. Kan du denne?»

De begynte å synge We shall overcome. Den var veldig enkel å lære. Jeg sang med. Oh, deep in my heart, I do believe, we shall overcome some day! Det var mange vers, flere enn jeg har hørt noen gang senere. We´ll walk hand in hand, we´ll walk hand in hand some day… We are not afraid, we are noe afraid, we are not afraid some day, oh, deep in my heart, I do believe, that we are not afraid some day.

Men det frykteligste, det flotteste, det rareste jeg opplevde den dagen, var å treffe en mann i full speideruniform. Han gikk rundt på Europride, midt på lyse dagen, i speideruniform, for å vise sånne som meg at vi ikke var aleine. Der sto jeg i pyjamasen min og forsto at jeg ikke skulle tro på alt jeg hørte. Ikke om speideren, ikke om Gud og ikke om homser.

I Åpen Kirkegruppe møtte jeg voksne som lytta og forsto, og som gradvis fikk hele meg til å henge sammen. Det var her jeg lærte å gå på gudstjeneste, og ikke minst å organisere kirkekaffen. Jeg glemmer aldri hvor stolt jeg var første gang jeg voktet nøkkelen til Majorstua kirke. Det var kveld, jeg hadde ryddet kapellet og jeg låste etter oss da vi gikk. Putta nøkkelen i lomma og hadde den der helt til neste gang.

Festing og herjing ble aldri min greie, men jeg likte å stå på stand. Mange år på rad sto jeg på stand for Åpen Kirkegruppe under Skeive Dager. Sammenlignet med de andre var vår stand ofte liten og tom. Jeg sto og ønsket at jeg visste nok om sånt til å gjøre den bedre, gjøre den best, til en stand som alle ville stanse ved.

Jeg likte veldig godt å stå på stand, så et par år har jeg stått for både Åpen Kirkegruppe og SV. Å stå på stand er en fin måte å bli kjent med folk på for den som ikke liker å gå på fest. Festivalområdet er jo en fest i seg selv, og jeg hadde min egen stol, mitt eget sted, der de pene damene kom til meg i stedet for at jeg måtte oppsøke dem.

For fem år siden, fem år etter at jeg ruslet rundt i Oslos gater i pyjamas, var det ei som gikk spesielt mange turer mellom standene til SV og Åpen Kirkegruppe i Pride Park i løpet av Skeive dager (nå Oslo Pride). Det viste seg at hun gikk og drømte om å finne en kristensosialist-feminist å dele livet med.

Akkurat det samme sto jeg på stand og drømte om, men jeg hadde ikke funnet noen som var like mye av alt. Før nå. Før hun kom gående forbi standen min for tiende gang og vi fikk avtalt å ta en kaffe. Før jeg torde å sende melding til henne og høre om vi skulle gå på Regnbuemessa sammen.

Året etter hadde ikke Åpen Kirkegruppe noen stand, og Elisabeth og jeg var veldig opptatt av å planlegge sommerbryllup – i Svenska Kyrkan, der alle kan gifte seg. De hadde noe som het Kyrkan på Pride. I 2012 dro Elisabeth på ekskursjon dit. Dette måtte vel kunne importeres til Norge? Vi samlet inn penger og aktiviserte nye aksjonister, og Kirken på Pride gjorde en god debut i 2013. Under EuroPride 2014 i Oslo gjorde vi det en gang til, og i år er Kirken på Pride allerede blitt en tradisjon for mange! To avleggere har begynt å spire denne våren, i Bergen og Trondheim.

Min visjon er at alle menighetene i Oslo skal ha lyst til å delta på Oslo Pride, sånn at flere og flere kan få gode pride-minner! I fjor var nesten halvparten av Oslo-menighetene involvert, og jeg tror ikke de angret.

Både kirke og pride har kommet for å bli i livet mitt etter EuroPride 2005 i Oslo. Ingen skal få fortelle meg at dette ikke er størrelser som hører sammen. Sammen har de nemlig gitt meg Elisabeth, og sammen med henne vil jeg gjerne gi både kirke og pride noe godt tilbake.

Innlegg av gjesteblogger: Sara Elisabeth Moss. Prest i Den norske kirke.