Når heteronorm blir homonorm

En sentral del av homokampen den siste tiden har vært likekjønnsekteskap. Spesielt synlig har denne kampen vært i USA. Personlig syns jeg dette på mange måter er reaksjonært, blir egentlig ekteskapsinstitusjonen mer radikal fordi at skeive gifter seg? Jeg mener at det som heller skjer er at heteronormen for lov til å skape og omdefinere homonormer.

Innlegg av: Anna Nafstad. Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger.

Hvorfor vil man gifte seg?

Mange har et sentimentalt forhold til ekteskapet og mener at det kun er et personlig valg som handler om kjærlighet. Men dette private valget skal likevel bevitnes av mange, uten vitner er det ikke gyldig. Det å gifte seg for kjærlighet er en relativt ny ide, det har alltid vært politiske, sosiale og moralske grunner for ekteskapet, noe mange ser ut til å glemme når de snakker om kjærlighet. Hvis det kun skal handle om kjærlighet, burde det ikke være så mange privilegier knyttet til ekteskapet. For det er mange fordeler ved å være gift: skattefradrag, arverett, rettigheter ved alvorlig sykdom, enklere med boliglån. Det er også et bevismateriale på forholdet deres som kan være nyttig på reiser i fremmede kulturer eller i visse arbeidssituasjoner, bare for å nevne noe. Det er altså en offentlig institusjon, ikke en privat relasjon.

Ekteskapet er også den eneste formen for samliv som er sanksjonert av stat og religion. Det er høystatusforholdet: det siste trinnet i forholdsstigen. Ekteskap er selve symbolet på heteronormen eller da på normalen (for heteronorm er jo normalen). For skeive mennesker kan det derfor være fristende med ekteskap som en vei inn i et normativt liv og i et forhold, i det minste en forholdstruktur, som er offentlig sanksjonert. Problemet er at denne normalen er blitt definert av den heteroseksuelle majoriteten.

Konsekvensene av ekteskapet for de som ikke gifter seg

Ja, for det er faktisk sånn at det vi gjør også påvirker andre. Når man sanksjonerer ekteskapet mellom to personer som den høyeste formen for samliv, så er det noen som må ta støyten. Ekteskapet kan bare ha den statusen den har hvis det er hevet over noe annet. For eksempel blir forhold som ikke følger det kulturelle kravet om monogami mer stigmatisert når ekteskapet blir opphøyet. Når man gifter seg får det altså politiske konsekvenser for noen andre. Akkurat som når noen velger å ikke resirkulere går det ut over jordkloden som også jeg bor på (selv om jeg resirkulerer).

Ekteskapet var ikke en kjernesak for LHBT-bevegelsen før etter AIDS epidemien. Samfunnskritiker Michael Warner setter året til 1993 med The March on Washington som da likekjønnsekteskaps-kampen tok feste. Flere av de ledende og høylytte amerikanske homoaktivistene som er for likekjønnsekteskap mener at homoene nå ønsker å siviliserer seg; at vi er mer verdige nå enn på 60- og 70-tallet. Det var ungdomstiden med mye sex, dop og fester og nå vil vi bli voksne. Slike argumenter devaluerer flere tiår av menneskers liv og erfaringer som uverdige og barnslige. Liv utenfor ekteskapet blir sett ned på i en slik retorikk.[1] Mye av likekjønnsekteskaps-kampen har handlet om å gjøre homoer mer presentable, og måten dette har blitt gjort på er ofte å av-seksualisere homoseksualitet. Og det er problematisk, for seksuell skam blir ikke borte av dette, bare skjøvet over på noen andre. De som ikke vil gifte seg, selv om de i følge loven kan, får et forklaringsproblem hvis ekteskap skal være normen overalt. Det er ingen unnskyldning for å leve skeive liv når man har tilgang på et streit et. Ekteskapet disiplinerer altså ikke bare de som er en del av det, det disiplinerer de utenfor.

Ekteskapet sin ubestridte førsteplass i konkurransen «Hvilken er den beste måten å leve sammen på?» har stått lenge, vi har sluttet å stille spørsmål. Det finnes mange måter for mennesker å leve sammen på, om det er to stykker eller om det er fler. Det er uheldig å opphøye en form for samliv da dette alltid kommer til å gå på bekostning av de andre.
Jeg mener det er viktig at istedenfor å ufarliggjøre homoseksuelle ved å si at man er som alle andre, har sex som alle andre, samme interesser og ser helt like ut som alle andre, kan man heller ufarliggjøre det faktum at vi er forskjellige. Folk er forskjellige, noen er homo og noen er hetero og noen har sex sånn og andre har sex sånn, og noen vil ikke gifte seg… og det er helt greit. Vi kan jo si at homo, hetero, bi eller annet ikke burde spille noen rolle. Det har ingenting å si, det definerer oss ikke, det er ikke alt vi er, vi er like, vi er som alle andre etc. Men realiteten er at vår (felles) kultur har gjort seksualitet til en identitet. Det har noe å si fordi vi sier det har noe å si. Vi kan være forskjellige og fortsatt være like mye verdt som mennesker.

Det er mange skeive som ikke ønsker å være politiske, og selv om jeg ikke er en av dem, så kan jeg forstå behovet. Men som mennesker og spesielt som minoritet, er man politisk. Vi lever i et samfunn der våre valg og våre handlinger får konsekvenser for andre. Man er med på å lage normer og man er med på å opprettholde normer. Dette kan man ikke stille seg utenfor. Statlig innblanding og kontroll av våre romantiske og seksuelle liv er ikke et ideal vi bør rette oss etter. De skeives villighet til å bøye seg etter heteronormative verdier viser på mange måter hvor juridisk den politiske aktivismen har blitt.

Mange vil nok gifte seg fordi det gir dem flere fordeler og flere rettigheter i henhold til partneren sin. Hvis disse rettighetene kunne ivaretas uten at man trengte følge den normative veien via ekteskapet hadde det vært det beste. Jeg syns ikke det er radikalt å gifte seg, til og med ikke når det er to menn eller to kvinner som gjør det. Ekteskapet i seg selv er reaksjonært. Jeg mener også at man må passe på at man ikke begraver egen kultur i jakten på legitimering. En virkelig progressiv utvikling hadde kanskje heller vært at streite sluttet å gifte seg heller enn at skeive startet å gjøre det.

Aksept er viktig, det er noe vi alle må jobbe med. Men ikke usynliggjør det særegne ved LHBT historie og kultur i prosessen. Det er ikke minoriteten som skal gi plass til majoriteten.

[1] Michael Warner, The trouble with normal, 93

Innlegg av: Anna Nafstad. Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger.