​Tar oss tilbake til 50-tallet

Harald Lassen skriver ærlig i Dagbladet tirsdag 28. juni at han er en skeiv homofob. Det starter jo bra, og veldig innsiktsfullt. Han fortsetter med å fortelle oss at han ikke deltar på Pride fordi Pride får Lassen til å føle seg annerledes, definert og overstyrt.

Han syns det er fint at andre gjør det, deltar på Pride, men han skal ikke ha noe av at denne Priden skal definere han som homofil i andres øyne, og at homofile er så mye mer enn sin identitet. Ikke minst trekker han frem eksempler på artister og arrangementer under årets Pride som kun er med på å underbygge allerede eksisterende fordommer hos «folk flest». Det er i alle fall slik vi leser han.

Oslo Pride startet med Pride House i Eldorado bokhandel, og med et vanvittig spekter av debatter og samtaler som omfattet omtrent alle problemstillinger man kan tenke seg, skeiv, streit eller homofob. Deretter åpnet Pride Park onsdag 22. juni. Harald trekker frem det han syns var skrullete og utelater alt annet når han referer til åpningsshowet i parken og er med det selv med på å bygge opp under stereotypiene. Åpningsshowet var rett så mangfoldig mener vi selv, det inneholdt taler av varaordfører «Kamzy» og statsminister Erna Solberg, appell fra en internasjonal aktivist, riktignok en del dragartisteri, og Margaret Berger, Hungry Hearts, årets pridelåt-artist Espen og a capella gruppa Vokando. 

Harald går til angrep på pridelåta «Werk like Beyoncé» av Espen, en låt som nettopp handler om retten til å være seg selv. Ja, for noen er akkurat så femi og blir plaget for det hele livet. Homofobe heterofile banker opp unge som ikke følger normen for gutt, og jaggu får de ikke støtte fra Lassen også: Ikke skill deg ut - det hjelper jo ingen, og i alle fall ikke «vanlige» meg. Sorry Lassen, det er ikke bare homofobt, det er femifobt også. Er det ikke rom for femigutta, er det ikke rom for deg heller – man sitter i nøyaktige den samme båten.

Mangfoldet #2
Showene utover uka i Pride Park inneholdt punkbandet Pappasaft, sapmirockbandet Biru Baby, rapartisten Silvana Imam, hip hop jenta Linda Vidala, hip hop-gruppa Awesomnia, glambaben Mariann Rosa, visesanger Charlotte Audestad, popgruppa Lovespeake, svenskrockgruppa Folktoget, synthpopgruppa Whales and this lake, elektrotrioen Aukra og så videre. Ja, også var det Dj’er. I alle former, fasonger, antrekk, legninger og hudfarger.

Pride Park har mer enn show og konserter å by på forresten. Det er informasjonsstands som representerer organisasjoner fra alle deler av vårt mangfoldige samfunn i parken, og ikke minst gjester som gjør det samme. Opp mot 70.000 gjester ble klikket inn faktisk. Og hadde Harald tatt seg bryet med å se årets parade med 104 forskjellige innslag og paroler og tett opptil 30.000 vandrende mennesker, ville han også sett at her var det alt fra stolte foreldre, familie og politiske partier, til polititjenestemenn, dragqueens, politikere, kjendiser, barnefamilier, bamser og stolte transaktivister.

#tilbaketil50-tallet
Hvis Harald hadde tatt seg bryet med å enten ta turen innom parken eller i det minste sjekke programmet før han uttalte seg, så hadde han nok oppdaget at gjennomgangstemaet for årets Pride var MANGFOLD, like mye som årets hovedtema SOLIDARITET. Harald har selvfølgelig rett og lov til å være en skeiv homofob og ikke delta på Pride, det er han ikke alene om, men det er ikke her problemet med hans kronikk ligger. Problemet er at han ved å ikke delta, så har han heller ikke fått med seg hvilket mangfold Oslo Pride de seneste årene faktisk representerer, og på den måten faller hele logikken hans på sin egen urimelighet.

Vi håper virkelig at Harald tar seg en tur på Pride neste år. Kanskje vil han oppdage at det er minst like mange av «han» der, som av «dem». Om ikke annet får han kanskje en nyvunnen respekt for de mange hundre frivillige som jobber døgnet rundt med å lage en arena som ALLE skal føle seg komfortable på, og ikke pisser fullt så mye på de som banet veien for han. Nemlig de dragqueens, traktorlesber og tranpersoner som gjorde opprør i New York i 1969, og som ikke minst har jobbet utrettelig med være synlige for at folk som han selv kan få nyte godt av rettigheter og muligheten til å være seg selv i 2016.

Nyansert Lassen i oppfølgerkronikk
I dag nyanserer Lassen sin mening i oppfølgerkronikken ”Vi trenger flere stemmer” på Dagbladet.no. Lassen retter nå skytset mot media, og ikke mot Pride. Det er vi glade for.

”Dette handler ikke om Prides eksistens. Pride er en festival som må bestå. Noe annet ville vært et stort steg i feil retning. Dette handler heller ikke om at noen uttrykksformer og mennesketyper er bedre enn andre. At jeg vil de som skiller seg ut til livs. At de skal bli som meg. Dette handler om at Pride og alle viktige kanaler – ikke minst media, må være med og fortelle andre historier. At mangfoldet er større enn som så”, skriver Lassen. Det stiller vi oss bak.

Dog er veien til målet ikke diskresjon. Det har man prøvd – og det feilet. I vår skeive bevegelse regjerte diskresjonskulturen da den moderne frigjøringskampen startet med DNF 48 - vår organisasjons navn på 50-tallet (nå FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold). Denne kulturen rådet helt fram til Kim Friele røsket tak i oss i 1966. Diskresjonskulturen vant ingen seire. Det er det aktiv deltakelse, kampvilje, synlighet og pride som har gjort.

Vi håper Lassen blir med oss og viser mangfoldet til neste år. Kun gjennom deltakelse får media nye historier å fortelle.

Av: Bente Jørgensen, kultur- og eventansvarlig, Oslo Pride og sentralstyremedlem i FRI,
og Petter Ruud-Johansen, informasjonsansvarlig Oslo Pride.