Skip to main content

Navlebeskuende talere og selvsentrerte lyttere

Blogginnlegg   •   jan 25, 2018 14:11 CET

Presentasjonsteknikk er en utfordring. Selv de som skriver «gode kommunikasjonsevner» på CV-en glipper innimellom. Én av grunnene til at et budskap blir misforstått eller ignorert er kombinasjonen av din egen og mottakerens egosentrisitet. Det vil si at vi alle sprader rundt som om hele verden roterer rundt vår egen akse.

Du vet så altfor godt hva du skal si. De som hører på tror de allerede vet hva du skal si. Her går jeg inn på to av problemene egosentrisitet skaper når du skal holde en presentasjon.

1. Du vet ikke hvordan det er å ikke vite

Se for deg at du plasserer en boks foran en treåring. Det er et bilde av en kjeks på boksen, og du spør barnet hva hun tror er oppi boksen. Hun gjetter kjeks. Du åpner boksen, og til hennes overraskelse inneholder den fargestifter. Deretter stiller du treåringen et nytt spørsmål. Hva ville et annet barn, som ennå ikke har åpnet boksen, ha gjettet at innholdet i boksen var? Hvis denne treåringen er som treåringer flest, vil hun svare fargestifter. Nå vet hun nemlig at boksen inneholder fargestifter, derfor antar hun at alle andre også vet det.

Dette er en ekstremversjon av «kunnskapsforbannelsen», som Chip og Dan Heath kaller fenomenet i sin bok, «Made to Stick». Det vil si at når du vet noe, er det ekstremt vanskelig å forstå hvordan det er å ikke vite det.

Det er ikke bare treåringer som rammes av dette fenomenet. Voksne har også vanskelig for å fatte hvordan det er å ikke vite det de vet.

I 1990 utførte den amerikanske forskeren Elizabeth Newton et forsøk ved Stanford University. Hun lot deltakerne i studien leke en enkel lek der de ble delt inn i to grupper: «Bankere» og «lyttere». Bankerne fikk utdelt en liste med velkjente sanger, som f.eks. «Happy birthday» og den amerikanske nasjonalsangen. Hver bank valgte seg en sang, og deretter banket de rytmen til sangen på et bord. En lytter hørte på og prøvde å gjette hvilken sang det var.

Før selve leken startet, spurte Elizabeth alle bankerne om hvor mange sanger de trodde lytterne kom til å gjette. Bankerne spådde at lytterne ville gjette halvparten av alle sangene. Bankerne var hardt rammet av kunnskapsforbannelsen. De visste jo hvilken sang de skulle formidle. Det visste imidlertid ikke lytterne.

Resultatet var at lytterne kun klarte å gjette riktig sang 2,5 prosent av gangene. Det kom som en stor overraskelse på de stakkars bankerne.

Pass på. Kunnskapsforbannelsen gir deg blindsoner. Det holdes mange presentasjoner som tar ting for gitt. Husk å nevne selvfølgelighetene som ikke er like selvfølgelige for alle. Du er i en boble, og den boblen er fagfeltet ditt.

2. De tror de vet det du vet

I 1982 utførte psykologene Howard Raiffa og Marc Alpert en studie der de intervjuet hundrevis av mennesker. Deltakerne ble bedt om å svare på en rekke spørsmål, som for eksempel antall egg som blir produsert i USA, antall biler som importeres til landet og antall leger som er listet opp i telefonkatalogen. De ble bedt om å oppgi svaret i form av intervaller. De kunne gjøre hvert intervall så stort de hadde behov for, og målet var å ikke bomme med mer enn to prosent. De kunne for eksempel gjette at det årlig produseres mellom én og hundre milliarder egg i USA.

Resultatet av undersøkelsen var overraskende. Deltakerne valgte nemlig mindre intervaller enn de burde. De hadde overdreven tro på egen kunnskap. Hele førti prosent av deltakerne endte opp med å ta feil, ikke to prosent.

Studien til Howard og Marc er én av mange som viser at vi mennesker har overdreven tro på vår egen kunnskap. Dette fører til mange problemer. Ett av problemene er at publikum tror de allerede vet ting de ikke vet. Når du presenterer, er det derfor viktig å få fram hull i kunnskapen. Når du formidler banebrytende kunnskap – må det være klinkende klart at det ikke bare er «sunn fornuft» eller noe folk vet fra før. Hvis publikum tror de vet hva du skal fram til, er det ikke så interessant å følge med.

Robert McKee er en guru – muligens en gud – innen historiefortelling. Han sier «[En] historie virker ved å reise spørsmål og åpne situasjoner». George Loewenstein er en forsker – muligens et orakel – innen nysgjerrighet. Han skriver at «nysgjerrighet oppstår spontant når en situasjon varsler et individ om eksistensen av et hull i kunnskapen (…)».

Holder du en presentasjon, kan det hjelpe å først opplyse om hva som er kjent kunnskap, for deretter å erklære hva mottakeren ikke vet. Det stimulerer nysgjerrigheten. Hullet i kunnskapen kan du framheve gjennom et spørsmål, et frampek eller et overraskende faktum som du senere begrunner.

Kilder:

Made to Stick – Chip Heath, Dan Heath
The Psychology of Curiosity: A Review and Reinterpretation (Loewenstein, 1994)
Metacognitive Learning – Joke van Velzen
Encoding and Decoding «Musical» Tapping (Newton, 1990)
A progress report on the training of probability assessors (Alpert, Raiffa, 1982)

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar

Agree With Privacy Policy