Velferdsteknologi endrer hverdagen for eldre

Kameraer, sensorer og GPS-sendere gjør hverdagen trygg for demente som bor i Welhavens gate 5. Her er overvåkning utelukkende positivt.

To ganger i året publiserer Boligbygg et magasin for beboerne i Oslos kommunale boliger. Dette er en av sakene fra vårens utgave.

– Jeg har det så fint her, sier 76 år gamle Gunnar Valde og skryter mens han viser fram leiligheten sin.

Her er alt lagt til rette for at han skal bo på egenhånd, selv med de store utfordringene Gunnar har i hverdagen. De nyeste tekniske hjelpe­midlene gjør det mulig.

– Min far er dement og har vanskelig for å huske veldig mye. Han går seg bort, sliter med personlig hygiene, glemmer hva han har nettopp sagt eller gjort, og han kjenner ikke igjen folk, sier sønnen til Gunnar, Eldar Valde.

76 år gamle Gunnar Valde er dement og har vanskelig for å huske. Velferdsteknologien gjør det mulig for han å bo alene i egen leilighet.

Den nye velferdsteknologien

Beboerne i Welhavens gate er utstyrt med GPS som viser hvor de er om de tar seg en tur ut av bygget. For Gunnar, som elsker å være ute og gå, men stadig glemmer hvor han er, er det svært nyttig.

– Tidligere bodde min far hos meg, sier Eldar.

– Da hendte det mange ganger i uka at han tok seg en tur ut, men så kom han ikke hjem igjen og vi måtte ut og lete i timesvis.

Nå har Gunnar en brikke med seg hele tiden som gjør at han kommer seg inn og ut på dagtid, men han kommer ikke ut på kvelden. Da må han i så fall trykke inne en kode, men den husker han sjelden. Da blir det til at Gunnar holder seg i bygget og heller finner på andre ting.

Informasjon som sendes, men ikke nødvendigvis brukes

– Vi mottar hele tiden informasjon om hva som skjer på huset, forteller fag­sjef for helse og omsorg, Svein-Rune Bjørkmo i Bydel St. Hanshaugen.

– Informasjon sendes når dørene åpnes til leilighetene eller når en beboer går ut av bygget. Informa­sjonen finnes i systemet vårt, men vi trenger ikke alltid å gjøre noe når vi får en varsel, sier han.

Det finnes rundt 80 velferds­teknologiske løsninger i bygget. Disse er individuelt tilpasset den enkeltes behov.

Det er kameraer i oppganger som registrerer hvor det er folk, og det er kameraer i leilighetene. Disse registrerer for eksempel fall og hvor den enkelte beboer er.

Ansatte med tilgang til systemet kan se om beboeren er ute av leilig­heten sin eller om de ligger i senga si ved et enkelt overblikk. De som logger seg inn på systemet får derimot ikke så lett et bilde av leiligheten – det man ser er grafikk som viser hvor i rommet det er mennesker, ikke hvordan alle detaljer ser ut.

– Om noen faller, så registrerer vi det med en gang. Da hører beboeren en stemme som sier ‘ser at du har falt, hjelp er på vei’. Den som er på vakt kan da vurdere om det er noe vi skal gjøre eller om den enkelte beboeren klarer seg selv.

Kameraer i leiligheter og oppganger fanger opp hvor folk er. Ansatte kan se omriss på skjermene sine og går kun inn i leilighetene hvis noen trenger hjelp.

Kameraer i hver leilighet

Men er det overvåkning? Jo, det er jo det, forteller fagsjefen.

– Men alle skal føle at de har full frihet. Ingen ansatte her skal forstyrre når alt er i orden. Tidligere har man gått inn til folk for å sjekke om alt er bra, men nå trenger vi ikke forstyrre. Nå tar vi kun et kjapt digitalt tilsyn, sier Svein-Rune.

På denne måten skal ingen føle at de har mistet privatlivet eller at noen avbryter unødig.

Sønnen til 76 år gamle Gunnar har heller ikke reagert negativt på kameraene i leiligheten til faren.

– Overvåkningen her er ikke et tema en gang, sier Eldar.

– Det gir oss trygghet.

Medisindispenseren slipper ut riktig dose medisin til riktig tid. Dersom Gunnar ikke tar medisinen sin blir den tatt opp igjen av dispenseren slik at han ikke blir feilmedisinert.

Fremtidshjelp?

De teknologiske løsningene i bygget er kanskje en forsmak på hvilke tekniske hjelpemidler man vil ha i helsevesenet i fremtiden. Det har i følge Svein-Rune, hatt veldig god effekt på både brukere og ansatte.

– Brukerne får jo ikke mindre menneskelig kontakt. Men i dag er det vanskelig for hjemmetjenesten å være hos 50 brukere klokka ni for å gi medisiner. Ved hjelp av en medisindispenser kan beboerne få medisin når de trenger. Pleieren kan da komme når de har tid, og kanskje rekker de også å sette seg ned og ta en kopp kaffe istedenfor bare å løpe videre, sier Svein Rune.

Medisindispenserne står i alle leilighetene i Welhavens gate 5. Når det er tid for å ta medisinen, slipper maskinen ut en pose med riktig dose. Samtidig forteller en stemme at man skal ta medisin.

Hvis beboeren ikke tar medisinen sin, sendes informasjon til den ansatte på vakt. Når en tid har gått, så tar maskinen tilbake medisinen for å forhindre at brukeren tar for mye i løpet av en tidsperiode.

Gunnar Valde har også en slik i sin leilighet. Han husker ikke helt hva det er når han ser den, men heldigvis snakker den jo til han.

– Og stemmen har han valgt selv, forteller sønnen Eldar.

– Han gikk for en stemme som snakker nynorsk, sier han og humrer.

For 76 år gamle Gunnar gir velferdsteknologien trygghet.

Tradisjonell omsorg

Når Gunnar blir rastløs og får lyst til å bruke sine spreke ben, så tar han gjerne et tur rundt i bygget. Han har ikke lang vei til fellesarealet der de ofte lager mat sammen og snakker.

– Vi kan sitte der i timesvis og hygge oss, forteller han.

Selv om bygget er fullt av fremtidens «dingser», så er det mye som minner om et tradisjonelt hjem. Når du kommer inn i fellesstua, så lukter det av god mat og det sitter en gruppe på seks eldre og spiller rundt et lite bord.

Fra starten av prosjektet har det vært lagt mye vekt på at det skal være et hyggelig hjem og ikke minne om en kald institusjon. Derfor har alle leilighetene fine lysekroner, gode materialer i gulv og vegger, og beboerne har sine egne møbler som minner om hjemme.

Det er altså ikke bare teknologien som gjør at beboerne i Welhavens gate 5 trives så godt. Det er også den gode, gammeldagse omsorgen.

Vil du lese hele BoBra-magasinet?

Klikk her for komme til nettutgaven.