Likestillingsministeren - en bremsekloss i arbeidet for likestilling!

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken har barnets beste som hovedhensyn. Ett av forslagene hans er som kjent å forlenge pappapermen for å styrke båndene mellom far og barn det første leveåret. Det er generell enighet om at god kontakt mellom far og barn har positiv innvirkning på barnet og følgelig til barnets beste.

På meg virker det overraskende at Lysbakken da er så inkonsekvent.  På den ene siden viser han altså et stort engasjement for far/barn-relasjonen like etter fødselen, men samtidig skuffende liten interesse for  far/barn-relasjonen ved et senere samlivsbrudd mellom foreldrene. Da er barnet gjerne eldre og har etablert sterke følelsesmessige bånd til begge foreldrene. Om ett av båndene svekkes eller går tapt kan dette påføre barnet store følelsesmessige tap.

Utgangspunktet i gjeldende barnelov er at den likestilte rettsposisjon opphører ved samlivsbruddet. Etter bruddet vil én av dem, ifølge lovens hovedregel,  vinne rett på bekostning av den andre forelder. Det trengs ikke mye fantasi for å skjønne at loven er en stor konfliktdriver. Tragisk er det for barnet å være vitne til at dets to viktigste omsorgspersoner kommer i konflikt. Dette er definitivt ikke til barnets beste.

Jeg henstiller til likestillingsministeren å forsterke far/barn-relasjonen også ved samlivsbrudd. Det kan han gjøre ved at hovedregelen i barneloven fortsetter den rettslige likestilling foreldrene hadde frem til bruddet. Loven kommer da også mer i samsvar med langvarig norsk rettstradisjon. Det bør jo være den part som påberoper seg en særrett som skal ha bevisbyrden, - ikke motsatt!

Likestillingsminister Lysbakken’s passivitet på dette viktige felt har dessverre virket som en bremsekloss for likestilling og barnets beste!