Fjernvarme og fornybart er fremtiden

Stortinget har bestemt at Norge i løpet av en generasjon skal bli et CO2-nøytralt samfunn. Da trengs både fjernvarme og nye, fornybare energikilder. 

av Knut Arve Tafjord, Tafjord Kraftvarme 

Håvard Flisnes avlegger fjernvarme et besøk i sin kronikk i Sunnmørsposten tirsdag 2. desember, der han forsøker å skape et motsetningsforhold mellom solcelleanlegg og fjernvarme, som han stempler som samfunnsøkonomisk ulønnsomt.

I virkeligheten er fjernvarme en viktig forutsetning for å lykkes med overgangen til lavutslipp samfunnet i Norge. Godt over 90 prosent av fjernvarmen her i Ålesund består av spillvarme fra forbrenningsanlegget på Grautneset, der avfall fra  Møre og Romsdal samt deler av Sogn og Fjordane sluttbehandles. Slik tar vi i bruk en verdifull ressurs i form av varme som ellers ville ha gått tapt.

I Ålesund i dag leveres mer enn 25 prosent av varmebehovet fra fjernvarmenettet. Dette gir betydelige gevinster sammenlignet med elektrisk oppvarming. Fordi elektrisk oppvarming topper seg når det er som kaldest, må kraftnettet dimensjoneres slik at det kan levere en effekt som bare benyttes noen få timer i løpet av ett år. Dette er dårlig samfunnsøkonomi.

Ved å bygge fjernvarme i Ålesund, har vi vært i stand til å utnytte kraftnettet bedre, ved at spenningstoppene utjevnes fordi mindre elektrisitet benyttes til oppvarming. Dette har i praksis betydd at vi har kunnet utsette utbyggingen av kraftnettet i Ålesund med fem år, med de besparelsene dette innebærer.

Fordi fjernvarmen reduserer svingningene i effekt i kraftnettet, kan vi innføre større andel fornybar energi uten at det går på bekostning av forsyningssikkerheten. Mange fornybare energikilder er preget av ujevn produksjon – solceller leverer energi når sola skinner, vindmøller når det blåser.

I de landene der man har stor andel slike energikilder, som Danmark med sine vindmøller og Tyskland med sin tungt subsidierte solenergi, er det en stor utfordring å finne balansekraft som kan veie opp for spenningstapet når det skyer til eller vinden løyer. Derfor satser man tungt på fjernvarme – Danmark er ikke bare Europas vindhovedstad, men også ledende på fjernvarme. Sammenhengen er ikke tilfeldig. I Ålesund har vi langt på vei løsningen på denne utfordringen allerede, i form av fjernvarmenettet vårt.

Grønn og fleksibel varme
Ser vi utover våre egne hjemtrakter, ser vi at en fornyet satsning på grønn varme er et viktig virkemiddel for å løse noen av de meste sentrale utfordringene vi som land står overfor. De neste tiårene vil enhver norsk ordfører, stortingsrepresentant og statsråd, uavhengig av politisk program, stå overfor tre utfordringer:

• Rekordrask befolkningsvekst i byene,
• Elektrifisering av samfunnet vårt som stiller strengere krav til forsyningssikkerhet,
• Krav om drastiske kutt i CO2-utslipp for å nå Stortingets mål om et karbonnøytralt samfunn innen 2050.

Urbanisering og elektrifisering skaper allerede press på strømforsyningen i norske byer. I tillegg vet vi at elektrisk kraft trengs på stadig nye bruksområder, fossile energikilder skal erstatte alt fra bilparken vår til oljeproduksjon på norsk sokkel. Et stadig mer elektrifisert og digitalisert samfunn er ekstra sårbart når strømmen forsvinner.

Skal vi lykkes med å gjøre den norske urbaniseringen bærekraftig, trenger vi grønnere og mer fleksible systemer for oppvarming i byene våre. I dag bruker vi store mengder høyverdig elektrisitet på oppvarming. Opptil 70 prosent av elektrisitetsforbruket i norske bygninger går i dag med til oppvarming. Fremtidens smarte byer trenger energifleksible bygg som ikke låser oss til elektrisitet som eneste energibærer. Bygningsloven krever også to energibærere som tilførsel til bygg, og med bare strømtilførsel, så må det løses med egen pipe og forbrenning. Ønsket fleksibilitet i dagens bygg tilsier at egen pipe er lite ønskelig, og pipe er også et fordyrende element i bygget.

Trenger politisk lederskap
De største norske byene er allerede i ferd med å ta innover seg hvilke utfordringer dette representerer. Som Ålesund har Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger stedvis godt utbygd infrastruktur for vannbåren varme. Dette skyldes ikke minst Stortingets målsetting fra 1999. Da vedtok de folkevalgte et mål om å bruke 4 TWh mer vannbåren varme årlig basert på nye fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme innen år 2010. Målet ble nådd, med god margin. Nå trenger vi en fornyet politisk målsetning om grønn, vannbåren varme i byene.

Regjeringen Solberg har varslet at den vil «gjennomføre en kraftig satsing på infrastruktur i og rundt de største byene». Dette haster. Infrastruktur for fjernvarme må inn i planleggingen som en av disse sentrale infrastrukturene. Da vil også norske byer kunne dra nytte av «kinderegg-effekten».

Grønn, vannbåren varme løser nemlig tre utfordringer på én gang: Den er utslippsfri, bidrar til å avlaste strømnettet og sikrer bærekraftig vekst i byene. I tillegg har vannbåren varme også betydelige positive miljøeffekter lokalt. Den bidrar til å fjerne smoglaget i Bergen, gir isfrie broer i Drammen og fjerner lokale oljekjeler i Oslo og snøfri gågate i Ålesund.

Nå trenges et nytt mål for grønn varme i Norge. Til våren skal regjeringen legge frem klima- og energimeldingen. Her bør energiminister Tord Lien, klima- og miljøminister Tine Sundtoft og kommunal- og storbyminister Jan Tore Sanner sammen sørge for å sikre at fremtidens norske byer bidrar til kraftige utslippskutt gjennom grønn varme.