Myter om boligbygging i Norge

Lørdag 18. juli hadde Finansavisen en stor artikkel om boligpolitikken i Norge. Avisen går gjennom det den kaller boligmyter, og mener å avsløre dem. RIF er ikke overbevist om at det er det den oppnår.

Boligmytene avlivet eller bekreftet?

Finansavisen lister rekke områder den kaller myter om det norske boligmarkedet, og lar Bjørn Erik Øye i Prognosesenteret og Baard Schumann i Selvaag Bolig ta ansvaret for å avlive dem. Men gjør de virkelig det? Vi i RIF ønsker en god, engasjert debatt om boligkvalitet velkommen. Vi kan være enig i mye av det Øye og Schumann sier, men på noen områder bidrar de til å opprettholde mytene i stedet for å ta livet av dem. La oss se på noen av punktene de og vi er opptatt av:

1. TEK 10 og TEK 17 gir dyrere og dårligere boliger

   Ikke om vi tenker riktig. Lavenergihus og passivhus som er bygget på riktig måte kan gi store gevinster i form av lavt energiforbruk. Hvis de som planlegger har tilstrekkelig kompetanse, bør inneklimaet bli bedre, ikke dårligere. Det er viktig å huske hvorfor disse kravene kommer: De er et resultat av at vi på alle områder må bidra til å redusere energiforbruket og kutte utslippene for å redusere klimaendringene verden står overfor. Det koster nødvendigvis noe, men vi kan ikke la være å gjøre det av den grunn. Ønsker vi å slutte å utstyre bilene med sikkerhetsbelter, fordi det er et fordyrende element? Neppe; vi vet at de redder liv. På samme måte er vi pent nødt til å sette inn tiltak når vi bygger boliger. Det gjør vi ved å tenke kreativt, nytt og innovativt og komme fram til smarte løsninger i fellesskap. Flere av våre medlemmer har gode eksempler på hvordan de har gjort det sammen med byggherrer og entreprenører.

2. Kravene om tilgjengelighet er særnorske og gjør boligene dyrere

   Nei. Kravet om 1,5 meter til svingeplass for rullestoler finnes i andre land også. Det er ikke et spesielt NAV-krav. Dessuten er kostnaden ved å bygge den lille ekstra plassen forsvinnende liten. Små boliger kan være bra, men alle boliger bør ivareta et minstemål av kvalitet.
   En 23 meter lang adkomst til en boligblokk kan være én måte å sikre tilgjengelighet på, slik Schumann sier. Men det finnes mange andre måter å gjøre det på også – det krever bare smartere planlegging. Tilgjengelighet for rullestolbrukere sikrer romslighet og brukbarhet for alle brukere. Dessuten sparer det samfunnet for kostnader ved at beboerne kan bruke boligene lenger, om de blir funksjonshemmet som ung eller gammel. De fleste av oss ønsker jo å bo hjemme så lenge som mulig, ikke på en institusjon.

3. Kvalitet i boliger - hva er det?

   Flere av punktene Schumann og Øye trekker fram handler i virkeligheten om hvilken kvalitet vi mener at boligene våre skal ha. Ønsker vi å bygge små boliger med lite dagslys og trange rom? Vil vi ha boliger der folk kan bo hele livet, eller bare midlertidig? Det bygges for få boliger, og det får stor betydning for prisene. Kollektivtransport og vei må planlegges og bygges ut for å gjøre hverdagen levelig. Dette er blant de spørsmålene en seriøs debatt om kvalitet bør handle om. Så må regjeringen og næringen sette inn tiltak som virkelig betyr noe for boligprisene, og det kan godt være andre tiltak enn de vi har sett hittil.

Regjeringen legger stor vekt på forenkling. Det støtter vi, så sant de rettes inn mot områder der de gir reelle og større besparelser for byggenæringens arbeidsprosesser. Norge har gode forutsetninger for at myndigheter og en seriøs byggenæring kan ta debatten og finne de beste løsningene sammen.

Liv Kari Skudal Hansteen

Adm. dir. i Rådgivende Ingeniørers Forening

En kortere versjon av dette innlegget står i Finansavisen 24. juli.