Mariatistel - En av de beste leverurtene

Mariatistel er en svært gammel legeplante som tilhører kurvplantefamilien. Den kjennes under flere navn, deriblant melketistel og Sibilium Marianum. Den ble brukt som et leverrensende tilskudd allerede under Dioscorides tid 100 år før Kr., så den har en lang tradisjon i Europa. Den romerske urtelegen Plinius anbefalte også bruk av urten, omtrent på samme tiden.

Mariatistel er en av de mest avgiftende og styrkende urter som er kjent. Det er en leverbeskyttende, blodrensende og galledrivende urt. Den kan hjelpe kroppen med å rense seg for avfallsstoffer ved å avlaste og forbedre leverens arbeid. 

Det er frøene i planten som inneholder den største andelen av Silymarin, som er den viktigste aktive bestanddelen i planten. Silymarin er en blanding av flere flavonoider som virker oppbyggende på cellemembranen i leveren og derfor beskytter leveren samtidig som den er en svært kraftig antioksidant. Den har også en evne til å fornye allerede skadede leverceller og virker slik at den minsker leverfettet samtidig som den virker positivt på proteinsyntesen i levercellene.

Mariatistel renser ikke kroppen direkte, men ved å øke leverens funksjonsevne som daglig har over 500 oppgaver i kroppen. Mariatistel går også for å være en meget sterk antioksidant, I følge Professor James E. Duke er urten inntil ti ganger sterkere enn f.eks vitamin E.

Først på 70-80-tallet ble den imidlertid gjenstand for forskning og undersøkelser i nyere tid, da først og fremst av tyske forskere for sine leverbeskyttende egenskaper. Flere studier som er publisert bekrefter da også virkningen og leververdiene til forsøkspersonene som fikk middelet viste seg å være betydelig bedret i forhold til de forsøkspersonene som ble utsatt for placebo (et middel uten noe virkestoff). 

Bla. en studie fra Finland utført ved et militærsykehus på 97 pasienter med akutte til mindre akutte leverskader forårsaket av alkohol, for å nevne noe. ( Salmi & Sama, 1982). Ingen bivirkninger ble rapportert i denne studien, og de fleste studiene rapporterte da også om ingen eller minimale bivirkninger, kun en mild lakserende effekt eller at bivirkningene var såpass milde og forbigående at de muligens kunne relateres til placeboeffekten.