60 kilo lidenskap

Charlotte Audestad er fri og frank igjen, og litt mer fandenivoldsk enn før.

Tekst: Reidun Røe
Foto: Mari Vold

Borte bra, men Antikvariatet best, står det på kassaapparatet til bokbaren på Bakklandet. Her føler hun seg hjemme, hun som lurer på så mangt: «Hvor ofte er en elektriker i støtet? Hvor mange bøter skrev egentlig Magnus Lagabøte? Vil Apple produsere en drapsmaskin? Og er det å be om ADHD når du kaller datteren din for Rita Linn?»

Rosinen i pølsa
Mens frostrøyken danser Nidelvens vals, tar Charlotte Audestad en kaffe mot kulden og en øl for tørsten og bedyrer at hun er ganske lykkelig i dag.

– Jeg har nettopp skrevet ferdig en sang som jeg har knotet med i tre måneder. Å, så deilig! Det er en litt luskete, annerledes låt. Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å gå i studio. Den blir mer fandenivoldsk, tredjeplaten, med mer fart og spenning, men det er fortsatt rom for et par tåredrypp. Jeg burde jo hatt fagbrev i melankoli. I studio har jeg med meg Kriss Stemland, Viktor Stavrum, Eirik Øien og Bjørn Ola Ramfjord Johansen, sistnevnte på steelgitar. Jeg vokste opp med en onkel som spilte steelgitar og syns det er så tøft! Vi skal produsere platen selv og det ser ut til å bli et lettlivet og varmt, men samtidig røft musikalsk uttrykk. Det liker jeg. Og så blir det release- konsert på Dokkhuset 31. mars; rosinen i pølsa. Men hva er egentlig rosinen i pølsa? Er det knuten? For den er da ikke noe å skryte av?

Audestad er ikke helt på bærtur. Det store internettet forteller oss at uttrykket stammer fra 1600-tallet, og vi pleide å legge en rosin i enden av pølsa, der den knytes igjen, når vi stappet blodpølser eller spesielle julepølser. Rosinen ble således en gledelig avslutning: Den ypperste biten.

Og når Charlotte arbeider med tekstene sine, begynner hun helst med rosinen.

Les resten av artikkelen i februarnummeret av Sorgenfri.