Et hundeliv

Lørdag 18. november 2000: Klokka er 17.50, det er mørkt. Det har regnet, han er trøtt, har ikke sovet på lenge. Det går fort. Alt for fort. Han vil forbi, legger seg ut til siden men glemmer å legge seg inn igjen. Kjører rett i fjellveggen. Ryggen er brukket på to steder.

Tekst og foto: Mari Vold

Bilen Ronny Frydenlund sitter i er smadret. Han kan ikke røre seg, kan ikke kjenne beina. I kroppen kaver rohypnolen, amfetaminen, det skulle holde ham våken. Men han er sliten, sløv. I 100 kilometer i timen raste han rett inn i en fjellvegg. Sjåføren i bilen han passerte tror det er et selvmordsforsøk, han så ingen bremselys.

Ronny har tenkt på det tidligere. At han ikke orker mer. Men nå, når han sitter fastklemt i bilen og venter på at brannmannskapet skal få ham ut igjen, nå når han ikke kan føle beina sine, vil han ikke dø. Nå må noe endres.

RØROS. Torsdag 4. februar 2016, klokka 21.30: Ronny tar seg en røyk. Studerer de tolv hundene som står ute på gårdsplassen, gir dem mat. Det er fjorten timer til de skal ut på tur, 586 kilometer gjennom villmarka. I år har Ronny et mål, han vil på pallen i et av Norges største hundeløp.

Det er mørkt ute. Ei arbeidslampe lyser opp garasjen hvor alt utstyret ligger spredt utover. Veterinærkortene er ikke godkjent, beleggene som skal sørge for god gli er ikke preparert, sleden er ikke pakka. Ronny ruller en ny røyk, gliser.

– Jeg henger litt etter, det gjør jeg. Han og hundene kom opp fra Brumunddal dagen før. Der har han bodd hele livet, kun avbrutt av noen år i Oslo. Et opphold som endte i en fjellvegg.

– Jeg fikk nye venner, feil venner. Jeg var nitten, vi festa, vi røyka hasj.

OSLO. Ronny liker rusen, og når han liker noe, er det vanskelig å stoppe. Han prøver det meste, så lenge det ikke må inn med sprøyte. Han liker ikke sprøyter.

– På mange måter var jeg en vellykka rusmisbruker. Jeg jobba døgnet rundt, det er ikke noe problem når du er proppa full av amfetamin.

Han har mange arbeidsgivere. Etterhvert begynner suget på innsiden å vises på utsiden. Livsstilen blir vanskelig å skjule, med en gang han aner mistanke mot seg, slutter han i jobben. Eller, han slutter å møte opp. Det går for en stund, men til slutt blir det vanskelig å holde på jobber. Han har ikke noe sted å bo, sover i parker, i oppganger, hvor som helst.

RØROS. 21.45. Ronny begynner å pakke sleden. Hundefôr, primus, rødsprit, ekstra klær, sovepose, vindsekk, dekken, potesokker. Utstyr til at han og bikkjene kan overleve i fjellet i minst et døgn.

Les resten av artikkelen i marsnummeret av Sorgenfri.