Fri

Foto: Marius Sunde Tvinnereim

Livet er en lek, men leken er ingen spøk. Det vet Børge Pedersen.

Tekst: Reidun Røe

«Fy, faen, synger han om meg, eller? Jeg tror bætter dø det er meg han synger om», tenkte Børge Pedersen da han hørte Balladen om Fredrik Åkare for første gang.

Det var som om det lå en profeti i Cornelis Vreeswijks vise om den reisende sjel, som mistet alt han hadde i livets grottekvern, som vaset rundt i tåken og ble lyst i bann for slarv og fylleri, som verken visste hvor han kom fra eller hvor han var på vei, men like fullt var klar som solen: «Nå er jeg fri».

Iling i magen

Gudskjelov at vi tok samtalen i kirken.

Børge Pedersen har riktig nok tatt seg noen halvlitere, men ville ikke vært mer konsentrert om han hadde drukket vørterøl.

Phu! Han er så lettet i kveld! Han har jobbet beinhardt de siste dagene, men du verden for en opptur! Han er så høy på livet at han har spritet opp habitten med en bejaende, rutete skjorte i rødt og oransje og lilla og grønt, oppkneppet selvfølgelig, så gullkorset rundt halsen bærer åpenbaringens bud. Det iler i magen! Han har endelig fri!

Det er kvelden før himmelspretten og stemningen stiger på Ila brannstasjon og alle kjenner Børge og Børge kjenner alle og selv om vi trekker inn på bakrommet, rekker ikke Pedersen å fullføre en skarve setning før det dukker opp noen som har noe på hjertet, og Pedersen lytter og fekter og flirer og skåler og klemmer og klapper og slenger med leppa og presenterer i fleng: «min bæste vænn», alle som en, og jekket ned blir han naturligvis blant sine like:

«Hallo! Næmmen! E det…? E det dæ, Børge Pedersen?! Kor e du på vei? E det mulig å få en autograf? Hohohoho!»

Hot Helmer

Året var 1977. Iggy Pop serverte sitt første soloalbum «Idiot» med David Bowie-låten Dum Dum Boys, The Clash debuterte, Sex Pistols utløste furore med «Never Mind the Bollocks » og punken begynte å vibrere på loftet i Harald Bothners vei 12 på Tyholt.

Etter hvert fikk tenåringene Arild Kjartan Kristiansen, Per Christian Iveland, Kåre Olsen og Børge Pedersen dreisen på aggressive riff, heftige rytmer og fyndige tekster i bandet Wannskrækk, men det var et problem med vokalist Pedersen.

I 1985 ble Wannskrækk til DumDum Boys, og i biografien til det legendariske rockebandet står det at vokalisten i Wannskrækk fikk sparken fordi han hadde midtskill.

Det er en sannhet med modifikasjoner.

Les resten av portrettet i juninummeret av Sorgenfri. Det kan også fås ved henvendelse til presse@sorgenfriweb.no