Ikke bare gull som glitrer

Den eksplosive økningen i bruk av metalldetektor har ført til spennende arkeologiske funn. Men amatørene kan også ødelegge for proffe arkeologer.

Tekst: Stian Moan Folde

Foto: Lena Knutli

– I løpet av de siste tre årene har det kommet inn 600 funn til museet. I samme tidsrom før det hadde det kommet inn elleve funn totalt, sier førsteamanuensis Birgit Maixner, samlingsansvarlig for de kulturhistoriske samlingene ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Leting etter metallgjenstander i bakken, er en måte for samfunnet å ta del i kulturarven vår på. Metallsøkerne er ifølge Maixner ikke én homogen gruppe; noen leter etter meteoritter, noen er historisk interesserte, andre har som motiv å ivareta viktige kulturminner og kulturminnevern, mens andre er gullgravere.

– For oss er det like viktig, om ikke viktigere, å få inn gjenstander av bly og kobber, enn svære gullfunn. Det er den kulturhistoriske verdien som veier tyngst i forskningssammenheng. Fremdeles får vi inn alt for lite av eksempelvis produksjonsavfall, sier Maixner.

Utmarksleting er en uting

En gjenstand for seg selv har kun en begrenset vitenskapelig verdi. Det eksakte funnstedet, hvor dypt gjenstanden lå, og hvilken kontekst den inngikk i, er viktigere. Slik kan arkeologene lettere vurdere hva funnstedet faktisk representerer. Ett enkelt gullfunn behøver ikke å si så mye.

– Jeg er for eksempel helt imot leting med detektor i utmark. Hvis man graver opp én gjenstand, kan man ødelegge et helt intakt miljø. Konteksten, sammenhengen, blir borte uten at den er dokumentert og utnyttet. Det ødelegger dessuten for fremtidens arkeologi med uante teknologiske nyvinninger, sier Maixner.

Det er ikke ulovlig å lete i utmark, men flere fylkeskommuner har lagt en klar strategi i å informere og anbefale metallsøkere om å unngå det.

– Vi må bli flinkere til å lære opp metallsøkere til å tenke på helheten, ikke bare trofeene, sier Maixner.

Les resten av reportasjen i februarnummeret av Sorgenfri