Kinaputten

Det smeller når Ulf Risnes tenner på alle plugger. Som 55-åring vet han endelig hvorfor.

TEKST: Reidun Røe

FOTO: Lena Knutli

- Jeg hørte et program på radioen. De fortalte om en type kreps, som bor i svarte dammer i store myrområder, og alle i samfunnet er damer. Der står det heeeelt stille. Det er ingen ting som skjer. Men med en gang det nærmer seg en trussel, skifter halvparten kjønn. Er det ikke rart? undrer Trondheims egne kineser Ulf Risnes der han sitter i den røde Chesterfieldsofaen i lydstudioet under jorden i Kjøpmannsgata 40, under den enslige gluggen, under hestehodeskallen som Helter Skelter plasserte på nidstang til EP-coveret Peyote i 1986, under to bittesmå plastundulater, som vokter kraniet.

Nummer to

Ute er det indianersommer, men her nede i hvelvkjelleren Krypten, med flere meter tykke murvegger og buet tak er det som om det var 4. desember, klokken 18.25, hver dag, året rundt.

- Jeg har lurt mye på hva som er forskjellen mellom damer og menn. Vi er begge viktige, men mannfolkenes rolle er mer perifer. Menn roterer rundt damene. Du ser det jo på diskotek! Damene er selve jorden. Damene bærer på hele mennesket, på hele slekten, mens mannfolkene representerer forandring.

- Hva tenker du om din egen rolle som far?

- Som far er jeg aldri nummer en. Da er jeg nummer to. Hvem er det som ligger på slagmarken i krigen og roper på pappa, da? Det er ingen det. Det er mamma som er nummer en. Men som pappa passer jeg på utenfor mamma. Det er jobben min. Og så prøver jeg å være nær. Det er mye omsorg i menn og. Menn er mykere enn damer, egentlig. Dessuten viser jeg barna andre ting. Mamma har sin måte. Pappa har sin. Og når vi er sammen, gjelder begge måtene. Det er det som er så bra med å ha to foreldre, å oppleve samspillet mellom to voksne, ulike mennesker.

Utrygg og hissig

På Ilsvikøra har familien Risnes en dobbeltseng i stuen som samlingspunkt. Der ligger de strødd. Nye husgjester vet ikke alltid hvor de skal gjøre av seg. Det er ikke trøndernes umiddelbare vis å innta horisontalen i annenmanns seng for å drikke kaffe, men de fleste tør opp og slenger seg nedpå etter hvert.

Les resten av portrettet i augustnummeret av Sorgenfri