Kulturpumpa i Dokkhuset

Foto: Lena Knutli

Hjertet i det som en gang var Trondhjems Mekaniske Værksted, pumpehuset mellom tørrdokkene, slår fremdeles. Skipsverftet fikk slagside, men bygningsmassen fikk Solside.

Tekst: Stian Moan Folde

– Her finner du skjæringspunktet mellom kammermusikk, jazz og beslektet musikk, sier Arild Schei, producer ved Dokkhuset Scene.

Mosegrodde vinduer med duggfriske enkle glass er bevart i det delvis antikvarisk vernede bygget. Nyere vinduer er montert på innsiden av disse, og kapsler dermed tiden inne. Fra utsidens solside og inn i et tungt rom – som kirken, slik Schei beskriver det, ser du en liten bit av sjelen til Trondhjems proletariat.

Smalt mandat

Atten timer i døgnet har de åpent, Dokkhuset. Ikke for publikum til enhver tid, naturligvis, for her foregår mer bak kulissene enn foran. Øvinger, NTNUs jazzlinjes eksamener, utstillingslokale, og kontorplasser for diverse musikkfestivaler. For de uinnvidde i kulturlivet vil Dokkhuset kanskje fremstå som et bittelite hus på Solsiden der bare ukjente artister holder konsert. Går du bygget nærmere etter i fugene, vil du finne ut at det ikke bare er riktig.

– Vi har vårt mandat innen kammermusikk og jazz, og vi er også en del av flere store festivaler. Da kan vi i tråd med vårt mandat leke med sjangere. For hva er kammermusikk i dag?, spør Schei.

Han trekker for eksempel frem artistene Susanna Wallumrød og Jenny Hval. Schei kaller hennes musikk for kammer/samtidsmusikk, mens andre vil kalle det popmusikk. Schei er opptatt av at rommet skal gis til eksperimentering og nyskaping.

Etterlengtet tørrdokk

Rett innenfor den påbygde entréen ligger først baren og restauranten. Under et glassgulv står selve hjerteklaffen i Trondhjems Dokselskab og Trondhjem Mekaniske Værksteds (TMV) pumpehus. Ei vannpumpe i fargekode sjelrød, med store muskler, i dag pensjonert. Her sto karene en gang i tiden og svingte seg med ventiler. Hjulene på disse ventilene er i dag stett på små ståbord.

På midten av 1800-tallet manglet byen en tørrdokk. Det ble lenge foreslått å anlegge en slik dokk, men det var først da det britiske dampskipet «Consort» gikk på grunn utenfor Beiarn i Nordland i 1872 at det ble fart i sakene. En TMV-veteran forteller:

– Skipet ble slept til Trondheim. Her ble det gravd et svært høl i bakken der en av dokkene ligger i dag. De fylte igjen åpningen og lenset vannet ut. Det var starten på de to tørrdokkene på dagens Solsiden, forteller Jan Tore Asmussen.

Asmussen var ansatt som både kranfører og verneleder på TMV i perioden 1974 – 1984.

Dette var starten på Trondhjems Dokselskap, og anlegget sto ferdig i 1874 med en dokk 60 meter lang og 5 meter høy. Selskapet samarbeidet tett med TMV, og ble til slutt en del av sistnevnte i 1899.

Asmussen forteller at i hans epoke ved verftet begynte anlegget å merke tidens tann. Og arbeidet kunne være spesielt surt og kaldt for arbeiderne i og rundt dokkene. Sanitærforholdene var dårlige. Han husker dog at det var stor stas å bygge skipene ved verftet, selv om det var dommedagsstemning da de siste skipene forlot dokkene. Et av de siste skipene de bygde var hurtigruteskipet MS Narvik. Hun seiler fremdeles, som skoleskip under navnet MS Gann i Stavanger.

Les resten av bymiljøreportasjen i septembernummeret av Sorgenfri