Er Norge forberedt på den nye teknologibølgen?

Forfattere: Advokatfullmektig Christine Tønsberg Nilsen, advokat Janne Hagen Lygren og partner/advokat Per Ragnar Bronken

Tidlig i februar mottok Finansdepartementet utredningen fra Delingsøkonomiutvalget. Utvalget kommer med kontroversielle forslag til blant annet hvordan delingsøkonomien skal håndteres, struktureres og reguleres. Utvalget lukker samtidig øynene for viktige problemområder som at delingsselskapene fraskriver seg arbeidsgiveransvar.

Den gledelige nyheten er at utvalget ønsker delingsøkonomien velkommen, og at det ikke skal være regulatoriske hindringer ved bruk av ny teknologi. I praksis betyr dette at for eksempel Uber kan operere lovlig i Norge.

Delingsøkonomiutvalget legger til grunn at delingsøkonomien kan føre til mer effektiv ressursbruk, stimulere til økt konkurranse, gi fordeler for forbrukerne og legge til rette for innovasjon. Forskjeller i reguleringer innenfor samme bransje og svakere forbrukervern er en ulempe ved delingsøkonomien. Dette fordi delingstjenester som tilbys av privatpersoner ikke er regulert i samme grad som tjenester fra en profesjonell tilbyder. Selv om utvalgets utredning adresserer mange bra og viktige implikasjoner inneholder den også enkelte svakheter.

Betaling av skatt på linje med andre aktører?

Skattemessig likebehandling og like konkurransevilkår er viktige hensyn som til dels begrunner lik beskatning av tilbydere av tjenester gjennom digitale delingsplattformer og øvrige aktører i markedet. I tillegg er hensynet til skatteproveny til staten et moment. Med denne bakgrunnen har Delingsøkonomiutvalget foretatt sin vurdering. Rapporten berører utfordringer knyttet til blant annet beskatning av særlig internasjonale delingsøkonomiselskaper og tilbydere av tjenester gjennom delingsplattformer.

Beskatning av tjenestetilbydere gjennom delingsplattformer er hittil vurdert på bakgrunn av om aktiviteten (for eksempel utleie av bolig via Airbnb, transporttjenester gjennom Uber etc.) utgjør en ikke-skattepliktig hobby eller skattepliktig virksomhet. Dette beror på en skjønnsmessig vurdering av om aktiviteten er av en slik varighet og omfang, er egnet til å gå med overskudd og utøves for tilbyderens regning og risiko at den ikke lenger kan klassifiseres som en ikke-økonomisk hobby. Delingsaktører som driver virksomhet med omsetning over kr 50 000 vil være omfattet av krav til å levere næringsoppgave sammen med skattemeldingen for formues- og inntektsskatt. I tillegg vil de ha bokføringsplikt og plikt til å registrere sin virksomhet i Merverdiavgiftsregisteret.

De største utfordringene med å skattlegge tjenester i delingsøkonomien gjelder primært de som har små inntekter fra én eller flere delingsplattformer, er i en oppstartsfase eller som holder på mer sporadisk. For disse tilbyderne vil trolig de største utfordringene være å sette seg inn i og forstå regelverket om beskatning av inntekter fra delingstjenester. Dagens skattesystem gjør det vanskelig å fange opp slike småinntekter, som dermed ofte ender med å gå «under radaren» for beskatning. Utvalget foreslår derfor at det vurderes en forenklet skattebehandling.

Utleie av egen bolig er underlagt særlig gunstige beskatningsregler. Utvalget foreslår innføring av ny skatteplikt for såkalt «småskala korttidsutleie» og at det fastsettes en grense mellom korttids- og langtidsutleie. Dette vil innebære utleiere av egen bolig potensielt må forholde seg til ulike skatteregler for hhv. langtidsutleie (skattefri inntil halve utleieverdien), småskala korttidsutleie (skattepliktig som kapitalinntekt – skattesats 24 % i 2017) og kortidsutleie i virksomhet (skattlegges som personinntekt fra foretak – maksimal marginalskattesats på 49,92 % i 2017). Ved skatteplikt for inntekter vil også kostnader knyttet til utleien være fradragsberettiget. Fradragsrett forutsetter imidlertid at utleier kan dokumentere hvilke kostnader som knytter seg til selve utleien og skiller disse fra eiers private del av boligen.

Arbeidsliv – siste ord er ikke sagt

På arbeidslivsområde ventet vi i spenning på å se om utvalget ville komme med konkrete forslag til endringer i bl.a. arbeidsmiljøloven. Det skjedde ikke.

Vi har forståelse for at utvalget ikke bega seg ut på dette. En introduksjon av et differensiert arbeidstakerbegrep, eller innføring av en ny kategori, «mellom» arbeidstaker og tradisjonell oppdragstaker, ville medført omfattende endringer innenfor hele arbeidslivslovgivningen. Dette er nok for tidlig på bakgrunn av situasjonen i Norge i dag.

Konklusjonen fra utvalget er at dagens lovgivning er tilstrekkelig utfra nåsituasjonen. Utvalget legger etter vår oppfatning korrekt til grunn at de problemstillinger som oppstår ved at flere er tilknyttet til arbeidslivet via delingsplattformer ol., må avgjøres etter gjeldende rett.

Enkelte har etter utvalgets rapport uttalt at det nå er klart at de som tar arbeid via en delingsplattform, ikke kan anses å være ansatt hos operatøren av plattformen. Det er ikke nødvendigvis grunnlag for en slik påstand. Utvalget har ikke konkludert på dette punktet, men utelukkende lagt til grunn at det må løses etter de retningslinjer som Høyesterett har utpenslet. Det kan ikke utelukkes at en operatør av en delingsplattform kan anses for å være arbeidsgiver i enkelte konkrete tilfeller.

På overordnet nivå så er det interessante at man ser en utvikling fra tradisjonelle arbeidsforhold, hvor stillingsvern er kjernen til «kjøp og salg av arbeidskraft». I mye større grad enn tidligere løser virksomheter sitt arbeidskraftsbehov ved kjøp av tjenester fra konsulentselskaper, innleie fra vikarbyrå, bruk av selvstendige konsulenter eller formidling via nye delingsplattformer. Ingenting tilsier at denne utviklingen vil avta.

Ikke før lovgiver ser at situasjonen for alle de «nye» oppdragstakerne blir uholdbar ved at det for eksempel blir usunne konkurranseforhold og urimelig lavt kompensasjonsnivå (populært kalt «sosial dumping») vil vi se større innslag av vernelovgivning også for denne kategorien.

Mye kan tilsi at vi enda ikke er forberedt på den nye teknologibølgen.