Skip to main content

Kommentar: Det virkelige reguleringsproblemet

Nyhet   •   mai 30, 2016 12:00 CEST

Det virkelige reguleringsproblemet i pensjonssystemet gjelder ikke folketrygden, men privat tjenestepensjon.

Av Jan Otto Risebrobakken, direktør for næringspolitikk i Storebrand

Pensjonistforbundet protesterer på reglene for regulering av pensjoner under utbetaling fra folketrygden.

Men hvis dagens pensjonister skal få mer, blir det mindre på de som skal få pensjon om ti, tyve og tredve år. Yngre arbeidstakere har allerede tatt de største kuttene i pensjonsreformen for å få et mer bærekraftig pensjonssystem. Det er ikke rimelig å svekke bærekraften i systemet for å gi mer til dagens pensjonister, som i stor grad er skjermet fra innstrammingene og får svært gode pensjoner sammenlignet med det yngre arbeidstakere kan se frem til.

Det virkelige reguleringsproblemet i pensjonssystemet gjelder ikke folketrygden, men privat tjenestepensjon. Om lag én million kunder har til sammen fripoliser fra ytelsesbaserte ordninger verdt nesten 250 milliarder kroner. Antallet fripoliser vokser raskt, som følge av massiv overgang fra ytelsespensjon til innskuddspensjon.

Fripolisene gir kundene rett på en årlig, nominell livsvarig pensjonsytelse. Regulering av ytelsene avhenger av avkastningen på midlene. Problemet er at mye av avkastningen, i snitt litt over 3 prosent, allerede er forskuttert som en rabatt til arbeidsgiveren som i sin tid betalte for pensjonsrettighetene. Mulighetene for avkastning ut over dette er ytterst begrenset som følge av lavt rentenivå, høye kapitalkrav fra EU (Solvens II) og norske regler som gir forsikringsselskapene svært liten fleksibilitet i forvaltningen av disse midlene. Resultatet er at langsiktige pensjonsmidler i dag forvaltes med under 5 prosent aksjer. Kunden får sin garanterte pensjon, men er også garantert lav pensjon.

På tross av gode forslag fra både Finanstilsynet og næringen de siste årene om regelendringer som ville lagt til rette for bedre langsiktige forvaltning av fripolisemidlene, synes motviljen mot å ta fatt i problemet være rotfestet i Finansdepartementet.

Fripolisenes nominelle ytelser har knapt blitt regulert de siste 10 årene, og har begrenset utsikt til regulering også i årene som kommer. Med en inflasjon på 2,5 prosent, vil ytelsenes reelle verdi halveres på 30 år uten regulering.

Dette er, i dobbelt forstand, det virkelige reguleringsproblemet i det norske pensjonssystemet.

Dette innlegget ble publisert i Aftenposten 26.5.2016.