​Back To… Little Eden – tilbake på vinyl

Ti perfekte låter. På femte forsøk klaffet alt for Henning Kvitnes!

I 1987 var Henning Kvitnes fremdeles på jakt etter et definerende uttrykk. Bandprosjektet Little Eden var det som skulle til, og debutplaten la det endelige grunnlaget for det som skulle bli en av våre mest folkekjære – og anerkjente – artister.

Når Back To… Little Eden i dag gjøres tilgjengelig på vinyl for første gang siden den opprinnelig ble utgitt, er det en anerkjennelse av en plate som i bunn og grunn fortjener klassikerstatus innen norsk rock. «Alle» kjenner tittelkuttet som er blant de aller fineste balladene Henning Kvitnes noen gang har skrevet. Det ikke fullt så mange er klar over er hvor bra selve albumet Back To… Little Eden er.

Forut for Little Eden hadde Henning stått i front for flere bandprosjekter. Ice Cream Band oppsto i kjølvannet av punken på slutten av 70-tallet og ble til The Young Lords som debuterte med den fine new wave-platen Same Shit – New Wrappingi 1980. Det kortlivede bandet skiftet navn og delvis besetning og ble til Saturday Cowboys. Deres eneste soloalbum We Like To Watch så dagens lys i 1981, før bandet raskt ble oppløst.

I 1982 prøvde Henning seg for første gang delvis under eget navn. Henning Kvitnes’ Next Step var den logiske fortsettelsen på karrieren, og albumet The Tunnel signaliserte en mer «voksen» retning for den unge låtskriveren og artisten. Open Roads (1984) var det første albumet der det kun sto Henning Kvitnes på coveret, men backingbandet var stadig Next Step, dog med en annen besetning.

Da suksessen uteble var det tid for nok et band, og det er her Little Eden entrer det musikalske landskapet. Henning sto som vanlig selv i front med sang og gitar, og hadde Jon Terje Rovedal i ryggen som medkomponist på de to strålende låtene «April Nights» og «Streets Without A Name» og ikke minst på tangenter. Jon Terje Rovedals viktigste bidrag i så måte er orgelet som er så viktig for lyden til Little Eden. Med seg hadde Henning også Svein Rønning på gitarer, og kompet ble besørget av Torkel Varfjell (som også var med i Next Step) på bass og Frank Marstokk på trommer.

Aldri hadde Henning Kvitnes’ vært bedre på plate, og det skadet neppe at plateselskapet Mega som han var tilknyttet på den tiden lot den amerikanske superprodusenten Don Dixon sitte bak spakene i Athletic Sound i Halden. Dixon var på den tiden kjent for sitt arbeid med R.E.M. og The Smithereens og var et av de heteste navnene i bransjen. Med Fats Kaplin fra The Tom Russell Band som gjest på pedal steel og trekkspill var Little Eden komplett, og resultatet var en plate som en gang for alle viste hvilken enestående låtskriver som bor i Henning Kvitnes.

Det hadde vært mulig å argumentere for at tittelkuttet burde åpnet platen. «Back To Little Eden» var og er dens sterkeste kort, en ballade som er en Bruce Springsteen eller Ulf Lundell verdig hvilken dag som helst. Begge var blant Hennings viktigste inspirasjonskilder, og med «Back To Little Eden» tok han plass ved deres side. Det er en låt hvem som helst – Springsteen og Lundell inkludert – ville vært uendelig fornøyd med å skrive.

Men bandet hadde så mange sterke låter at sangen endte som avslutning på albumet Back To… Little Eden, der den tematisk sett også strengt tatt hører hjemme. Med et dramatisk synthtema beslektet med Dire Straits’ «Money For Nothing», fikk imidlertid «Twilight Zone» æren av åpne ballet. Varfjells stødige bass ruller gjennom sangen, og det tar ikke lang tid før vi hører orgelet til Rovedal åpenbare seg i all sin prakt. Sangen er på alle måter lekker og svært iørefallende, og 31 år etter at den opprinnelig ble utgitt låter den stadig friskt. Om produksjonen muligens «er av sin tid», er selve låta så sterk at den trumfer alt.

Det samme kan høres gjennom resten av albumet også. «Time For Laughter», «April Nights», «I Don’t Wanna Live Forever» og «Publand» er alle eksempler på hvordan Henning Kvitnes hadde vokst som låtskriver i årene som var gått siden debuten, og han kronet verket med «Back To Little Eden». Når han attpåtil hadde et så godt band bak seg som her, var det ikke rart suksessen endelig ble ham til del.

Little Eden ga ut ytterligere to album, Solitude Road (1988) og Everyday Life (1989), med litt annen besetning og mer suksess, før Henning en gang for alle ga seg solokarrieren i vold. Det er en annen historie, men Back To… Little Eden står altså som en av de viktigste platene hans. Hør den på nytt nå, eller for den saks skyld for første gang. Du vil neppe bli skuffet.